Travel og viktig

Jeg husker da jeg var midt i tyveårene og travelt opptatt. Så travel jeg var, og så viktig. Det fantes ikke noen viktigere person enn meg. Det garanterer jeg deg. Og så travelt det var. Å være så viktig. Jeg sprang hvileløst rundt med en såkalt “stresskoffert” og gjorde viktige ting. Gud vet hva. Jeg fylte opp almanakken med avtaler, som om de var gull.

Det var status å si: – Jeg har ikke tid. Jeg kjente en som ikke hadde tid før neste år. Det var ett av mine store forbilder. Han måtte være veldig viktig. Travelheten gjorde meg overfladisk. Hva gjør du, sa jeg til de jeg møtte, og ikke: – Hvem er du? – Hva holder du med på for tiden, og ikke, hvordan er det egentlig med deg? Og hvis noen spurte meg, så hastet jeg videre.

Folk klappet meg på skulderen, men skryt er ofte verre enn kritikk, og driver den ambisiøse frem med en lumsk kraft. Senere har jeg sett det i mange yrker og livssituasjoner. Den litt kjedelige byråkraten som drar på seg magesår for å komme igjennom bunken av saker på skrivebordet. Læreren som går ut med iver i august og er en fare for seg selv i juni.

Er det verdt det? Nei. Det er ikke så viktig lenger, alt det der som gjorde meg travel den gang. Det gav meg egentlig ingen ting – når jeg ser tilbake. Det stjal bare masse verdifull tid. Tid jeg kunne brukt på mine nærmeste, på å lese bøker, på å ligge rett ut i en grønn eng og se skyene gli forbi. På sånne virkelige verdifulle ting. Som å bare være til.

Hva er det som skjer når man blir eldre? Jo, man forstår at ting tar slutt en dag. At tiden ikke er en uendelig rekke av dager, uker, måneder og år. At ambisjoner og hårete målsettinger ikke gir så mye – når alt kommer til alt. At det viktige er her og nå.

Ingen kommentarer enda

Kommenter

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *