Passord og sånt

Jeg sitter på toget og skriver. Har vært på kurs med Norsk Standard og er sliten. Folk som jobber i Norsk Standard er veldig tørre, men det var interessant – på sin måte. Toget ja. Jeg kjøpte billett på nettet, i ro og mak hjemme. Billetten ble lastet ned på en app på telefonen. Så ladet telefonen min selvfølgelig ut, og jeg husker ikke pinkoden. Men jeg har nettforbindelse i kurslokalene, og skriver til min far, og ber ham sende meg pinkoden, og forteller hvor den er.

Dette tok litt tid for ham å finne den, og jeg måtte komme meg til toget. Tenkte å logge meg på NSB sitt internett. Det var ikke så lett. De hadde fått ny portal, og krevde at jeg registrerte meg på nytt. Passordet ble selvfølgelig sendt til telefonen min, som var låst, og måtte åpnes med pinkoden – som jeg ikke hadde. Dette er absolutt ikke en dramatisk historie, men litt kjedeskriving fra min side. Noe skal jeg gjøre på toget.

Jeg fikk nemlig bli med videre, uten billett.

Det kom en litt rund, trivelig konduktør, og jeg forklarte ham situasjonen. Han smilte og sa: – Det går helt fint !! Hørte du det? Det går helt fint. Når du står fast i den digitale hengemyra, så finnes det en litt rund, trivelig konduktør der ut. Trøst deg med det hvis du er fanget i en passordlabyrint og ikke ser noen utvei. Nå sitter jeg her og lovpriser mennesker og forbanner teknologi. I tillegg til at jeg kjeder meg og vil hjem.

Noen ganger er jeg så lei av teknologi. Av rettetaster som tvinger meg til å skrive ord jeg ikke vil skrive. Av brukernavn som må byttes og passord som jeg ikke husker. Av pinkoder og adgangskontroller, kredittkort og han fra Kina som vil sende meg to millioner Euro vis jeg bare hjelper han med litt småpenger. For en verden vi lever i. De kan stjele din digitale identitet sa de på Dagsrevyen her om dagen.

De behøver ikke stjele min. De kan få den.

Ingen kommentarer enda

Kommenter

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *