Svindel

Vi trenger nye bedrifter sier regjeringen, men sier du opp jobben for å starte en bedrift, får du 12 uker ventetid før du får dagpenger.

Man burde kanskje ikke få dagpenger, men ofte makter ikke bedriften å lønne gründeren fullt ut, så noen dagpenger i starten vil hjelpe stort, og burde blitt gitt på lik linje med ordinære arbeidssøkere som jobber mindre enn 37,5 timer per meldekort, og får dagpenger for resten.

Gründeren får 12 uker med stress for å overleve.

Joda, det finnes noen ordninger på NAV som man kan søke på. Ordninger som er så stappa fulle av byråkratiske betingelser og særheter at bare de flinkeste i klassen klarer å svare riktig og kryssa av rett boks. Skjerp dere regjering. Gjør om denne urett.

Fjern hindringer, legg til rette og la de tusen blomster blomstre. Eller er dere redde for gründeren? Er gründeren fortsatt ikke stueren? Har vi ikke kommet lengre enn Aschehoug og Gyldendals store norske, som så sent som i 1997 hadde følgende tolking:

– En gründer er en person som starter et svindelforetagende,

 

 

Volvo for life

Bare Apple topper Volvo for Trond Atle. Min gode venn burde fått betalt av Jensen & Scheele. Makan til skryt. Men så er den nye bilen hans helautomatisk, og det har jo Trond Atle vært selv, fra fødselen av. Så dette måtte bli en god match. Rett og slett kjærlighet.

Vi skal på guttetur i Sverige. Trond Atle logger oss inn i den nye bilen. Den er full av apper, lys, kamraer og “Siri”, som forstår ham. Av og til. Det holder for Trond Atle, som helt tydelig liker å miste kontrollen og la Volvoen overta. Litt sånn “Fifty Shades of Grey”.

Han slipper rattet, og lar «Adaptiv Cruisekontroll», «Large Animal Detection», og «Pilot Assist» overta. Helt til superbilen høflig vekker ham med en perfekt lukeparkering i Trollhättan.

– Dette gikk jo fint, sier Trond Atle, og skryter av hvor trygt det er å kjøre ny Volvo. – Innen 2020 skal ingen bli drept eller alvorlig skadet i en ny Volvo, forsetter han. Han stryker bilen lett over panseret.

Hvis du skulle kollidere, så blir du allerede nå sittende bom fast i skum. Skulle du likevel dø gjelder Volvos forsikring “Care by Volvo” helt frem til Perleporten. Etter 2025 slipper du forbi den også.

«Volvo for life» sier jeg.

Du er budskapet

For mange år siden leste jeg boken “Du er budskapet” av Roger Ailes. Boken ble gitt ut 1989, og er en samling av praktiske råd for vellykket kommunikasjon. Ailes, som blant annet var var rådgiver for president Reagan, skriver om hvordan andre mennesker oppfatter deg og summerer det opp i setningen: Du er budskapet.

Dette er velkjent fra tradisjonell markedsføring. Bedrifter vil at deres produkter skal være selve «budskapet». At vi forbrukere tenker på Coca-Cola når vi er tørste og McDonald’s når vi er sultne. For å dit bruker de millioner på merkevarebygging. Enkelte «merker» er så sterke at de har blitt selve budskapet. 

Den amerikanske merkevaren «Xerox» var bare en kopimaskin av mange, men selve merket stod så sterkt i markedet at folk begynte å kalle alle kopimaskiner for en «Xerox». Nå har vi Google. Vi «googler» selv om vi bruker søkemotoren «Bing». 

Dette gjelder imidlertid også for mennesker. Du er også en merkevare. Hvordan vil du at folk skal se på deg? Hva vil du at folk skal tenke når de ser deg? Husker du scenen fra «Amerika for mine føtter» hvor Akeem (Eddie Murphy) mopper gulvet på jobben og sier:

– When you think of garbage think of Akeem.

Akeem jobbet på hamburgerrestauranten McDowell’s, som nærmest var identisk med McDonald’s. Akeem, som i virkeligheten var en rik prins, ble forelsket i datteren til restauranteieren, og ville vinne henne med å vise sine egentlige verdier og egenskaper – ikke ved sin rikdom. Derfor moppet han gulvet med stolthet.

Hvordan vil du at folk skal oppfatte deg? Hva er ditt konkurransefortrinn? Å moppe gulvet med stolthet? Det høres enkelt ut, men kan bety både «blod og svette». Å bli den vi ønsker å være kan være hardt arbeid. Hver eneste dag.

Vil du være en målbevisst leder?
I så fall må du ikke vingle fra side til side.

Vil du være en punktlig medarbeider?
I så fall må du ikke stadig komme for sent.

To viktige spørsmål i personlig merkevarebygging:

1. Hvem er du egentlig?

Det handler om selvinnsikt. Hvor godt kjenner du deg selv? Hvordan oppfattes du? Er det missmatch mellom hvem du tror du er og hvordan du oppfattes? Hva sier venner, bekjente eller medarbeidere?

2. Hva gjør du egentlig?

Hva tilbyr du bedriften din? Stillingsinstruksen er uinteressant. Hva gjør du egentlig? Hva bidrar du med? Hva har du gjort den siste uken som gjorde deg spesiell? Kan det spesifiseres? Kan det måles?

Ditt personlige «varemerke» er markedsføringen av dine verdier, egenskaper og personlighet. Det er ikke bare et personlig image, som skapes av bilen du kjører. Det er summen av hvem du er og hva du gjør.

Du er budskapet

 

Mannen

En mann med «rødt farenivå» skal man ha respekt for. Men å forsøke å spyle ham i filler? Hva med å lokke ham med øl i steden? Det fungerer på de fleste menn. Eller gi ham fjernkontrollen tilbake? Neida, han skal tvinges i kne, minutt for minutt, og få blottlagt «lillemannen» i beste sendetid. Jeg syntes litt synd på «mannen» jeg.
 
Ikke enkelt å være «mannen». Her har han stått stille i årtusener, og ikke forandret seg noe. Det var helt greit, men så fort han krever litt oppmerksomhet, så er han en trussel. Har noen tenkt på hvorfor han slår sprekker? Kanskje det har skjedd en skilsmisse der oppe i fjellheimen. Kanskje «kvinnen» forlot «mannen»?
 
Tilbake står en mann med trang økonomi, to flasker sprit og selvmordstanker. I så fall kommer han ikke bit for bit, som NVE håper. Og oppe i fjellheimen jubler “kvinnen” over sin nyvunnede frihet, og at toalettlokket når for alltid er lukket. Det skulle ikke forundre meg om hun kikker fram når han faller. Som det heter:
 
Bak enhver mann står en sterk kvinne.

Usynlige tau

Da jeg var tre år bandt moren min meg til en stolpe i hagen. Hun brukte et tau som var ca. tre meter langt. Dermed kunne jeg bevege meg rundt stolpen i en sirkel så stor som lengden på tauet. Etter hvert visste jeg hvor langt jeg kunne gå, før det rykket i tauet.

En dag glemte hun å feste tauet.

Det gikk helt fint. Jeg fortsatte nemlig å gå i ring rundt treet, og stanset der hvor det vanligvis rykket i tauet. Slik gikk jeg noen timer, før det gikk opp for meg at jeg var fri. Jeg var bokstavelig talt bundet av et usynlig tau. Da jeg endelig oppdaget at jeg var fri, stakk jeg av.

Det ble visst litt av en leteaksjon.

Senere i livet har jeg vært bundet av mange slike «usynlige tau». Noen viklet jeg meg inn i selv, mens andre var resultat av arv og miljø. Uansett, så begrenset de min frihet. Så fort jeg beveget meg utenfor rekkevidden til slike «usynlige tau», så rykket det til.

For noen måneder siden ristet jeg av meg noen slike tau. Den ene var min egen komfortsone. Kanskje det sterkeste tauet som finnes når man har passert femti år. Jeg hadde jobb, hus, bil, og en gjeld jeg kunne leve med. Hvorfor risikere alt for å starte egen bedrift?

Andre usynlige tau var:

  • Du er ikke sulten nok på suksess.
  • Du har aldri brydd deg spesielt mye om penger.
  • Du er for reflekterende og kunstnerisk.
  • Du er for gammel.

Heldigvis så er det en enkel oppskrift på å komme seg fri. Jeg har brukt oppskriften ved ett par anledninger i livet. Og jeg bruker den nå:

1. Finn visjonen din

Man blir veldig nærsynt av å gå i ring rundt et tre, bundet av «usynlige tau». Det hjelper å løfte blikket. men hva er egentlig en visjon?

Bedrifter har visjoner. Ingebrigt Steen Jensen skriver i boken «Ona fyr»: «En visjon er å sammenligne med et fyrtårn, et Ona fyr som blinker i det fjerne og hjelper oss å holde kursen. Som sender lysstråler mot oss når det er mørkt og kaldt og ingen riktig vet hva som skjer.»

Privatpersoner kan også ha en visjon, og jeg hadde mistet min. En gang på nittitallet eller noe der omkring. Jeg var tilbake ved treet, og gikk i ring. Men evnen til skape og følge en ny visjon var der. Den forsvant ikke ved fylte femti. Som det heter i Gabriellas Sång:

«Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova»

2. Sett deg mål

Da jeg var yngre (80-90-tallet) leste jeg mange bøker om motivasjon og målsettinger. Boken «Ona fyr» av Ingebrigt Steen Jensen var definitivt en favoritt. Det var også «Sett deg mål» av Brian Tracy. Den er sterkt amerikanisert, men absolutt en bok som hjelper deg til å sette deg nye mål i livet – og dem. Tracy skriver i boken:

«Hvis jeg bare fikk fem minutter på meg til å snakke til deg som leser og bare kunne formidle den ene tanken som kunne hjelpe deg til å bli mer vellykket, ville jeg si følgende til deg: – Skriv ned målene dine, legg planer for hvordan du kan nå dem, og gjør noe for å realisere disse planene hver eneste dag.»

Og det fører meg over på tredje og siste punkt i oppskriften:

3. Gjør det nå

Du kan ha verdens beste visjon. Du kan ha verdens mest hårete mål. Det hjelper ingenting hvis du ikke gjør noe med det. Du kan snakke om det. Du kan drømme om det. Det hjelper ingen ting. Den tredje forfatteren som inspirerte meg på nittitallet var Roger Ailes. Han hadde dette som sitt motto, og klistret opp over skrivebordet sitt.

«Gjør det nå»

 

Extra

Stod opp tidlig i morges, og brukte litt tid på nettaviser. Brått kom jeg over den nye videoen til Røde Kors. Om den enorme sultkatastrofen som pågår akkurat nå. Først en reklamevideo fra Extra. – Det må ikke være burger eller lammekoteletter til helgen, sa stemmen, og brått så vrimler det av alle salgs matvarer på skjermen.

Extra har nemlig 1000 flere varer enn de andre billigbutikkene.

Så til videoen. En brutal overgang. En baby som skriker. I Afrika. En mann som snakker om den største sultkatastrofen i vår levetid. Om 1,5 millioner barn som kommer til å sulte hvis ikke verdenssamfunnet gjør noe. Det er like mange barn som det bor i hele Norge. Jeg så for meg alle 17 mai-togene, stappfulle av glade barn.

Nok en brutal overgang, men hjernen min takler det. Hjertet mitt har begynt å tåle det også, og det er verre. Jeg prøver å ta katastrofen inn over meg, men matvarene fra Extra roper høyere. Kom. velg oss, kjøp mer, ta to for en, spis, det er snart helg.

Hmm. Hva er det som lukter brent? Rundstykkene jeg satt inn i ovnen. Jeg ble så opptatt av denne videoen at jeg glemte rundstykkene.

Søren også.

Det er du som er gammel

Jeg hang ved printeren, og ut av den kom noe som lignet et program. Jeg skumleste. Det var en av de unge, fremadstormende guttene i bedriften som hadde laget seg et personlig program. For neste dag og førstekommende helg. Programmet var detaljert og utrolig stramt, både med hensyn til «business og pleasure».

Jeg ble inspirert, som jeg ofte ble av mine unge kolleger, som var så unge at de snakket om OL på Lillehammer som gamle dager og stod opp klokka fem for å lese bøker om motivasjon. Trygt tilbake på kontoret prøvde jeg å lage et program for min neste dag.

Det ble veldig enkelt. Kun fire punkter:

1. Stå opp,
2. Gå på jobb,
3. Gå hjem og spis middag,
4. Gå og legg deg.

Jeg kjente hvordan jeg gledet meg til siste punkt, og forstod raskt at dette ikke var noe for meg lenger. Jeg leverte programmet til min unge kollega, så ham misunnelig inn i øynene, og sa litt furtent. – Dere er jo så unge her i bedriften. Hvorpå han svarte kjapt tilbake:

– Nei, egentlig ikke. Det er bare du som er gammel.

En i mot

Jeg likte aldri menighetsmøter. Det vil si møter som bare var for medlemmer. På disse møtene tok man opp saker som ikke alle skulle høre. Det var det eneste møte hvor det var lov å diskutere høylytt, ja rett og slett krangle litt. Eller ganske mye egentlig.

Kun for menighetens medlemmer stod det i annonsen.

Menighetsmøte var møte for menighetens økonomer og teologer. De brukte ord som budsjett og sunn lære, og tok opp interne saker i menigheten. Saker man ikke burde røpe for vanlige møtegjengere, spesielt de nyfrelste, som kanskje ikke hadde forstått at englevingene bare var godt utviklede skulderblader.

Det var likevel noe realt over menighetsmøtene, syntes jeg. Noe ærlig, demokratisk og godt, i all sin ufullkommenhet. Man kunne si i fra på menighetsmøte, være for eller imot. Jeg husker godt den gamle flotte dama vi kalte «en imot». Hun var alltid i mot.

Det er vel ikke noe galt i å ha interne møter i en menighet, i en organisasjon, en klubb eller borettslag. Alle organisasjoner har sine statutter og leverregler. Det er ingen plikt å delta på menighetsmøte, og de som ikke tåler diskusjonen kan være hjemme.

Men noe drastisk har skjedd.

Menighetsmøte er flyttet ut på Facebook, og tvunget ned over ørene på Gud og hver mann. Dette nettsamfunnet som opprinnelig var ment for unge mennesker på skoler og universiteter, er nå overtatt av konservative grinebitere med skarpe tastetrykk, og uten et snev av sosiale antenner. Men kjære dere;

Facebook passer ikke til menighetsmøter.

Jeg blir oppgitt, men tenker: Det kanskje er like greit at de digitale fikenbladene faller, og at de står der nakne. At det faktisk er sånn de er i virkeligheten. Når lysene er slukt og gudstjenesten er over. Fulle av fordømmelse og stygge kommentarer. Mot politikere på venstresiden, mot homofile og andre meningsmotstandere.

Men de fleste er jo ikke sånn.

De fleste er gode kristne mennesker, vanlige menighetmedlemmer og ledere. Ledere som jeg kjenner, og har stor respekt for. Som en av dere ledere, som skrev en melding til meg i innboksen: – Kan du la være å kommentere på den tråden. Han vet ikke sitt eget beste. 

Jeg skjønner frustrasjonen, men noen må si i fra. Flere av disse debattene på Facebook er hundre ganger verre enn noe menighetsmøte jeg har opplevd.