Mannen

En mann med «rødt farenivå» skal man ha respekt for. Men å forsøke å spyle ham i filler? Hva med å lokke ham med øl i steden? Det fungerer på de fleste menn. Eller gi ham fjernkontrollen tilbake? Neida, han skal tvinges i kne, minutt for minutt, og få blottlagt «lillemannen» i beste sendetid. Jeg syntes litt synd på «mannen» jeg.
 
Ikke enkelt å være «mannen». Her har han stått stille i årtusener, og ikke forandret seg noe. Det var helt greit, men så fort han krever litt oppmerksomhet, så er han en trussel. Har noen tenkt på hvorfor han slår sprekker? Kanskje det har skjedd en skilsmisse der oppe i fjellheimen. Kanskje «kvinnen» forlot «mannen»?
 
Tilbake står en mann med trang økonomi, to flasker sprit og selvmordstanker. I så fall kommer han ikke bit for bit, som NVE håper. Og oppe i fjellheimen jubler “kvinnen” over sin nyvunnede frihet, og at toalettlokket når for alltid er lukket. Det skulle ikke forundre meg om hun kikker fram når han faller. Som det heter:
 
Bak enhver mann står en sterk kvinne.

Usynlige tau

Da jeg var tre år bandt moren min meg til en stolpe i hagen. Hun brukte et tau som var ca. tre meter langt. Dermed kunne jeg bevege meg rundt stolpen i en sirkel så stor som lengden på tauet. Etter hvert visste jeg hvor langt jeg kunne gå, før det rykket i tauet.

En dag glemte hun å feste tauet.

Det gikk helt fint. Jeg fortsatte nemlig å gå i ring rundt treet, og stanset der hvor det vanligvis rykket i tauet. Slik gikk jeg noen timer, før det gikk opp for meg at jeg var fri. Jeg var bokstavelig talt bundet av et usynlig tau. Da jeg endelig oppdaget at jeg var fri, stakk jeg av.

Det ble visst litt av en leteaksjon.

Senere i livet har jeg vært bundet av mange slike «usynlige tau». Noen viklet jeg meg inn i selv, mens andre var resultat av arv og miljø. Uansett, så begrenset de min frihet. Så fort jeg beveget meg utenfor rekkevidden til slike «usynlige tau», så rykket det til.

For noen måneder siden ristet jeg av meg noen slike tau. Den ene var min egen komfortsone. Kanskje det sterkeste tauet som finnes når man har passert femti år. Jeg hadde jobb, hus, bil, og en gjeld jeg kunne leve med. Hvorfor risikere alt for å starte egen bedrift?

Andre usynlige tau var:

  • Du er ikke sulten nok på suksess.
  • Du har aldri brydd deg spesielt mye om penger.
  • Du er for reflekterende og kunstnerisk.
  • Du er for gammel.

Heldigvis så er det en enkel oppskrift på å komme seg fri. Jeg har brukt oppskriften ved ett par anledninger i livet. Og jeg bruker den nå:

1. Finn visjonen din

Man blir veldig nærsynt av å gå i ring rundt et tre, bundet av «usynlige tau». Det hjelper å løfte blikket. men hva er egentlig en visjon?

Bedrifter har visjoner. Ingebrigt Steen Jensen skriver i boken «Ona fyr»: «En visjon er å sammenligne med et fyrtårn, et Ona fyr som blinker i det fjerne og hjelper oss å holde kursen. Som sender lysstråler mot oss når det er mørkt og kaldt og ingen riktig vet hva som skjer.»

Privatpersoner kan også ha en visjon, og jeg hadde mistet min. En gang på nittitallet eller noe der omkring. Jeg var tilbake ved treet, og gikk i ring. Men evnen til skape og følge en ny visjon var der. Den forsvant ikke ved fylte femti. Som det heter i Gabriellas Sång:

«Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova»

2. Sett deg mål

Da jeg var yngre (80-90-tallet) leste jeg mange bøker om motivasjon og målsettinger. Boken «Ona fyr» av Ingebrigt Steen Jensen var definitivt en favoritt. Det var også «Sett deg mål» av Brian Tracy. Den er sterkt amerikanisert, men absolutt en bok som hjelper deg til å sette deg nye mål i livet – og dem. Tracy skriver i boken:

«Hvis jeg bare fikk fem minutter på meg til å snakke til deg som leser og bare kunne formidle den ene tanken som kunne hjelpe deg til å bli mer vellykket, ville jeg si følgende til deg: – Skriv ned målene dine, legg planer for hvordan du kan nå dem, og gjør noe for å realisere disse planene hver eneste dag.»

Og det fører meg over på tredje og siste punkt i oppskriften:

3. Gjør det nå

Du kan ha verdens beste visjon. Du kan ha verdens mest hårete mål. Det hjelper ingenting hvis du ikke gjør noe med det. Du kan snakke om det. Du kan drømme om det. Det hjelper ingen ting. Den tredje forfatteren som inspirerte meg på nittitallet var Roger Ailes. Han hadde dette som sitt motto, og klistret opp over skrivebordet sitt.

«Gjør det nå»

 

Extra

Stod opp tidlig i morges, og brukte litt tid på nettaviser. Brått kom jeg over den nye videoen til Røde Kors. Om den enorme sultkatastrofen som pågår akkurat nå. Først en reklamevideo fra Extra. – Det må ikke være burger eller lammekoteletter til helgen, sa stemmen, og brått så vrimler det av alle salgs matvarer på skjermen.

Extra har nemlig 1000 flere varer enn de andre billigbutikkene.

Så til videoen. En brutal overgang. En baby som skriker. I Afrika. En mann som snakker om den største sultkatastrofen i vår levetid. Om 1,5 millioner barn som kommer til å sulte hvis ikke verdenssamfunnet gjør noe. Det er like mange barn som det bor i hele Norge. Jeg så for meg alle 17 mai-togene, stappfulle av glade barn.

Nok en brutal overgang, men hjernen min takler det. Hjertet mitt har begynt å tåle det også, og det er verre. Jeg prøver å ta katastrofen inn over meg, men matvarene fra Extra roper høyere. Kom. velg oss, kjøp mer, ta to for en, spis, det er snart helg.

Hmm. Hva er det som lukter brent? Rundstykkene jeg satt inn i ovnen. Jeg ble så opptatt av denne videoen at jeg glemte rundstykkene.

Søren også.

Det er du som er gammel

Jeg hang ved printeren, og ut av den kom noe som lignet et program. Jeg skumleste. Det var en av de unge, fremadstormende guttene i bedriften som hadde laget seg et personlig program. For neste dag og førstekommende helg. Programmet var detaljert og utrolig stramt, både med hensyn til «business og pleasure».

Jeg ble inspirert, som jeg ofte ble av mine unge kolleger, som var så unge at de snakket om OL på Lillehammer som gamle dager og stod opp klokka fem for å lese bøker om motivasjon. Trygt tilbake på kontoret prøvde jeg å lage et program for min neste dag.

Det ble veldig enkelt. Kun fire punkter:

1. Stå opp,
2. Gå på jobb,
3. Gå hjem og spis middag,
4. Gå og legg deg.

Jeg kjente hvordan jeg gledet meg til siste punkt, og forstod raskt at dette ikke var noe for meg lenger. Jeg leverte programmet til min unge kollega, så ham misunnelig inn i øynene, og sa litt furtent. – Dere er jo så unge her i bedriften. Hvorpå han svarte kjapt tilbake:

– Nei, egentlig ikke. Det er bare du som er gammel.

En i mot

Jeg likte aldri menighetsmøter. Det vil si møter som bare var for medlemmer. På disse møtene tok man opp saker som ikke alle skulle høre. Det var det eneste møte hvor det var lov å diskutere høylytt, ja rett og slett krangle litt. Eller ganske mye egentlig.

Kun for menighetens medlemmer stod det i annonsen.

Menighetsmøte var møte for menighetens økonomer og teologer. De brukte ord som budsjett og sunn lære, og tok opp interne saker i menigheten. Saker man ikke burde røpe for vanlige møtegjengere, spesielt de nyfrelste, som kanskje ikke hadde forstått at englevingene bare var godt utviklede skulderblader.

Det var likevel noe realt over menighetsmøtene, syntes jeg. Noe ærlig, demokratisk og godt, i all sin ufullkommenhet. Man kunne si i fra på menighetsmøte, være for eller imot. Jeg husker godt den gamle flotte dama vi kalte «en imot». Hun var alltid i mot.

Det er vel ikke noe galt i å ha interne møter i en menighet, i en organisasjon, en klubb eller borettslag. Alle organisasjoner har sine statutter og leverregler. Det er ingen plikt å delta på menighetsmøte, og de som ikke tåler diskusjonen kan være hjemme.

Men noe drastisk har skjedd.

Menighetsmøte er flyttet ut på Facebook, og tvunget ned over ørene på Gud og hver mann. Dette nettsamfunnet som opprinnelig var ment for unge mennesker på skoler og universiteter, er nå overtatt av konservative grinebitere med skarpe tastetrykk, og uten et snev av sosiale antenner. Men kjære dere;

Facebook passer ikke til menighetsmøter.

Jeg blir oppgitt, men tenker: Det kanskje er like greit at de digitale fikenbladene faller, og at de står der nakne. At det faktisk er sånn de er i virkeligheten. Når lysene er slukt og gudstjenesten er over. Fulle av fordømmelse og stygge kommentarer. Mot politikere på venstresiden, mot homofile og andre meningsmotstandere.

Men de fleste er jo ikke sånn.

De fleste er gode kristne mennesker, vanlige menighetmedlemmer og ledere. Ledere som jeg kjenner, og har stor respekt for. Som en av dere ledere, som skrev en melding til meg i innboksen: – Kan du la være å kommentere på den tråden. Han vet ikke sitt eget beste. 

Jeg skjønner frustrasjonen, men noen må si i fra. Flere av disse debattene på Facebook er hundre ganger verre enn noe menighetsmøte jeg har opplevd.

Troverdige ord

De måtte vært i 1995 eller rundt der. Jeg holdt 17-mai tale på torget i Kristiansand. Jeg fant utkastet til talen her om dagen. I kjelleren. Den skulle vare i 14 minutter og 17 sekunder. Jeg husker hvordan jeg lærte alt utenat. Jeg jobbet mye med ord den gang. Talen handlet også om ord.

Om ordenes viktighet og makt.

Jeg kunne holdt den om igjen i dag, bortsett fra ett par avsluttende kraftsalver. Hovedpoenget derimot. Er alltid aktuelt. Ord er viktige. Vår evne til å snakke og kommunisere med ord skiller oss fra dyrene. Bortsett fra noen papegøyer på Facebook.

Ord kan gjøre storverk, som under 2 verdenskrig hvor Churchills taler holdt motet opp for millioner av mennesker, og hjalp de allierte å vinne krigen mot Hitler. Folk i høye posisjoner har et ansvar for å bruke ordene riktig, og Chuchill var en mester i så måte.

Maktmennesker kan også misbruke ord.

I vår vestlige verden er vi vant til ord. Troverdige ord og “fake news”. De siste årene har mange av oss begynt å skrive selv, i kommentarfeltene. Såkalte “kommentarfelord” som vår statsminister kalte dem, og refset Sylvi Listhaugs uttalelse mot Knut Arild Hareide. Politikere skal ikke bruke “kommentarfelord”.

Men hvorfor ikke? Når Amerikas president bruker dem.

Rådgiverne, politiske kolleger og toppleder verden over forsøker å omformulere ordene til Donald Trump, men til liten nytte. I ihvertfall for menneskene i Nord Korea. Nå kjenner jeg ikke forholdene i Nord Korea så godt, men de litt komiske nyhetsopplesningene vitner om respekt for ordet. Ikke mye «snikk snakk» der.

De er ikke vant til “kommentarfeltord”.

Selvfølgelig skal Amerika forsvare seg. Jeg husker president Obamas tale ved mottagelsen av Nobels Fredspris i Oslo. Han talte mye om krig, og nærmest forvarte Amerikas motivasjon for å gå til krig. For fredens skyld. Obama bruke ofte mange ord, også gjennom diplomati. En svakhet? Nei, tvert imot, en utrolig styrke.

Det som skiller oss fra dyrene.

Greit at du er en mann av få ord Trump, men du har også fått to ører som oss andre. Så lytt til rådene fra de rundt deg. Fra andre verdensledere som har vært ute en vinternatt før. Twitter har en begrensning på 140 ord. Forstår at det passer deg, men verden kan ikke forstås med 140 ord. Verden kan ikke styres med 140 ord.

Beklager Donald Trump, men jeg liker deg overhode ikke. Dessverre så spiller det ingen rolle, for hvis dette går til Helvete så tar du meg med, og mine barn og deres barn igjen.

La meg slutte med følgende: For noen år siden hadde NRK et intervju med fredsprofessor Johan Galtung. Jeg husker godt han sa omtrent følgende: – I 2020 vil Amerika som stormakt gå under. Deres tid er over.

Mr President: Du har en presidentperiode på deg til å fullføre dette. Du er på god vei, og jeg frykter at du tar resten av verden med deg.

Fra rom til rom

Se for deg en liten gutt som springer rundt i et hus med mange rom. Han springer uten å tenke seg for, og plutselig er han inne i et nytt rom. Så stopper han, ser seg rundt og tenker:

– Hvor er jeg nå?

Slik sprang jeg gjennom livet. Fra rom til rom. Fra barndom, til ungdom og deretter til manndommens alder.

Noen ganger stoppet jeg. I noen korte øyeblikk, for å lære de nye omgivelsene å kjenne. Så sprang jeg videre. En dag sprang jeg fra henne, og var langt inne i neste rom før jeg innså det.

Hun hadde vært klar over det lenge.

Jeg fortsatte å springe. Inn i alderdommen. Uten å vite når jeg ankom. Så en dag sprang jeg rett i døden. Og tror du ikke.. Jeg fortsatte å springe. Jeg hadde faktisk vært død en god stund..

..før det gikk opp for meg.

Dressanledning

I et album finnes et bilde der jeg klipper gresset. Iført dressjakke. Det var helt vanlig på den tiden. For meg. Første episode av mitt voksne liv var sammenhengende «dressanledning». Jeg kledde meg i dress til min konfirmasjon og siden satt den på. Helt til min eks, noen tiår etterpå, lå i fødselsmerter og ropte: – Ta av deg den forbanna dressjakka.

Som om det ikke var en dressanledning?

Så da tok jeg av meg dressjakka og hang den i skapet sammen med dressbuksa. Men forrige helg skulle jeg på båttur til Hvaler. En fin anledning for dressjakke, tenkte jeg. Så med koffert og gitarkasse i hendene, og iført marineblå dressjakke stod jeg klar på brygga, og gav nok et helt riktig innhold til uttrykket «landkrabbe».

Dette var definitivt ikke en dressanledning.

Ting forandret seg nemlig raskt. Båten stoppet, vinden økte og sola forsvant. Og der stod jeg i regneværet. I dressjakka. Jeg hadde rent undertøy da, for det sa min mor i min barndom. – Ha alltid rent undertøy gutten min, i tilfelle det skulle brenne og du må flykte uten ytterklær. Som om det ville sjokkere brannvesenet.

Siden båtmotoren streiket, så måtte vi ut av lugaren. I pøsende regnvær og 12 sekundmeter sønnavind. Vi måtte ut blant folk. Sjøvante folk som ikke var kledd i gjennomvåte, marineblå dressjakker, som blir ødelagt av slikt vær. Nok om det. Resten av historien på sjøen er underlagt taushetsplikt. Selvpålagt. Nå skal jeg kjøpe ny dressjakke.

Shop o’hoi