Extra

Stod opp tidlig i morges, og brukte litt tid på nettaviser. Brått kom jeg over den nye videoen til Røde Kors. Om den enorme sultkatastrofen som pågår akkurat nå. Først en reklamevideo fra Extra. – Det må ikke være burger eller lammekoteletter til helgen, sa stemmen, og brått så vrimler det av alle salgs matvarer på skjermen.

Extra har nemlig 1000 flere varer enn de andre billigbutikkene.

Så til videoen. En brutal overgang. En baby som skriker. I Afrika. En mann som snakker om den største sultkatastrofen i vår levetid. Om 1,5 millioner barn som kommer til å sulte hvis ikke verdenssamfunnet gjør noe. Det er like mange barn som det bor i hele Norge. Jeg så for meg alle 17 mai-togene, stappfulle av glade barn.

Nok en brutal overgang, men hjernen min takler det. Hjertet mitt har begynt å tåle det også, og det er verre. Jeg prøver å ta katastrofen inn over meg, men matvarene fra Extra roper høyere. Kom. velg oss, kjøp mer, ta to for en, spis, det er snart helg.

Hmm. Hva er det som lukter brent? Rundstykkene jeg satt inn i ovnen. Jeg ble så opptatt av denne videoen at jeg glemte rundstykkene.

Søren også.

Det er du som er gammel

Jeg hang ved printeren, og ut av den kom noe som lignet et program. Jeg skumleste. Det var en av de unge, fremadstormende guttene i bedriften som hadde laget seg et personlig program. For neste dag og førstekommende helg. Programmet var detaljert og utrolig stramt, både med hensyn til «business og pleasure».

Jeg ble inspirert, som jeg ofte ble av mine unge kolleger, som var så unge at de snakket om OL på Lillehammer som gamle dager og stod opp klokka fem for å lese bøker om motivasjon. Trygt tilbake på kontoret prøvde jeg å lage et program for min neste dag.

Det ble veldig enkelt. Kun fire punkter:

1. Stå opp,
2. Gå på jobb,
3. Gå hjem og spis middag,
4. Gå og legg deg.

Jeg kjente hvordan jeg gledet meg til siste punkt, og forstod raskt at dette ikke var noe for meg lenger. Jeg leverte programmet til min unge kollega, så ham misunnelig inn i øynene, og sa litt furtent. – Dere er jo så unge her i bedriften. Hvorpå han svarte kjapt tilbake:

– Nei, egentlig ikke. Det er bare du som er gammel.

En i mot

Jeg likte aldri menighetsmøter. Det vil si møter som bare var for medlemmer. På disse møtene tok man opp saker som ikke alle skulle høre. Det var det eneste møte hvor det var lov å diskutere høylytt, ja rett og slett krangle litt. Eller ganske mye egentlig.

Kun for menighetens medlemmer stod det i annonsen.

Menighetsmøte var møte for menighetens økonomer og teologer. De brukte ord som budsjett og sunn lære, og tok opp interne saker i menigheten. Saker man ikke burde røpe for vanlige møtegjengere, spesielt de nyfrelste, som kanskje ikke hadde forstått at englevingene bare var godt utviklede skulderblader.

Det var likevel noe realt over menighetsmøtene, syntes jeg. Noe ærlig, demokratisk og godt, i all sin ufullkommenhet. Man kunne si i fra på menighetsmøte, være for eller imot. Jeg husker godt den gamle flotte dama vi kalte «en imot». Hun var alltid i mot.

Det er vel ikke noe galt i å ha interne møter i en menighet, i en organisasjon, en klubb eller borettslag. Alle organisasjoner har sine statutter og leverregler. Det er ingen plikt å delta på menighetsmøte, og de som ikke tåler diskusjonen kan være hjemme.

Men noe drastisk har skjedd.

Menighetsmøte er flyttet ut på Facebook, og tvunget ned over ørene på Gud og hver mann. Dette nettsamfunnet som opprinnelig var ment for unge mennesker på skoler og universiteter, er nå overtatt av konservative grinebitere med skarpe tastetrykk, og uten et snev av sosiale antenner. Men kjære dere;

Facebook passer ikke til menighetsmøter.

Jeg blir oppgitt, men tenker: Det kanskje er like greit at de digitale fikenbladene faller, og at de står der nakne. At det faktisk er sånn de er i virkeligheten. Når lysene er slukt og gudstjenesten er over. Fulle av fordømmelse og stygge kommentarer. Mot politikere på venstresiden, mot homofile og andre meningsmotstandere.

Men de fleste er jo ikke sånn.

De fleste er gode kristne mennesker, vanlige menighetmedlemmer og ledere. Ledere som jeg kjenner, og har stor respekt for. Som en av dere ledere, som skrev en melding til meg i innboksen: – Kan du la være å kommentere på den tråden. Han vet ikke sitt eget beste. 

Jeg skjønner frustrasjonen, men noen må si i fra. Flere av disse debattene på Facebook er hundre ganger verre enn noe menighetsmøte jeg har opplevd.

Troverdige ord

De måtte vært i 1995 eller rundt der. Jeg holdt 17-mai tale på torget i Kristiansand. Jeg fant utkastet til talen her om dagen. I kjelleren. Den skulle vare i 14 minutter og 17 sekunder. Jeg husker hvordan jeg lærte alt utenat. Jeg jobbet mye med ord den gang. Talen handlet også om ord.

Om ordenes viktighet og makt.

Jeg kunne holdt den om igjen i dag, bortsett fra ett par avsluttende kraftsalver. Hovedpoenget derimot. Er alltid aktuelt. Ord er viktige. Vår evne til å snakke og kommunisere med ord skiller oss fra dyrene. Bortsett fra noen papegøyer på Facebook.

Ord kan gjøre storverk, som under 2 verdenskrig hvor Churchills taler holdt motet opp for millioner av mennesker, og hjalp de allierte å vinne krigen mot Hitler. Folk i høye posisjoner har et ansvar for å bruke ordene riktig, og Chuchill var en mester i så måte.

Maktmennesker kan også misbruke ord.

I vår vestlige verden er vi vant til ord. Troverdige ord og “fake news”. De siste årene har mange av oss begynt å skrive selv, i kommentarfeltene. Såkalte “kommentarfelord” som vår statsminister kalte dem, og refset Sylvi Listhaugs uttalelse mot Knut Arild Hareide. Politikere skal ikke bruke “kommentarfelord”.

Men hvorfor ikke? Når Amerikas president bruker dem.

Rådgiverne, politiske kolleger og toppleder verden over forsøker å omformulere ordene til Donald Trump, men til liten nytte. I ihvertfall for menneskene i Nord Korea. Nå kjenner jeg ikke forholdene i Nord Korea så godt, men de litt komiske nyhetsopplesningene vitner om respekt for ordet. Ikke mye «snikk snakk» der.

De er ikke vant til “kommentarfeltord”.

Selvfølgelig skal Amerika forsvare seg. Jeg husker president Obamas tale ved mottagelsen av Nobels Fredspris i Oslo. Han talte mye om krig, og nærmest forvarte Amerikas motivasjon for å gå til krig. For fredens skyld. Obama bruke ofte mange ord, også gjennom diplomati. En svakhet? Nei, tvert imot, en utrolig styrke.

Det som skiller oss fra dyrene.

Greit at du er en mann av få ord Trump, men du har også fått to ører som oss andre. Så lytt til rådene fra de rundt deg. Fra andre verdensledere som har vært ute en vinternatt før. Twitter har en begrensning på 140 ord. Forstår at det passer deg, men verden kan ikke forstås med 140 ord. Verden kan ikke styres med 140 ord.

Beklager Donald Trump, men jeg liker deg overhode ikke. Dessverre så spiller det ingen rolle, for hvis dette går til Helvete så tar du meg med, og mine barn og deres barn igjen.

La meg slutte med følgende: For noen år siden hadde NRK et intervju med fredsprofessor Johan Galtung. Jeg husker godt han sa omtrent følgende: – I 2020 vil Amerika som stormakt gå under. Deres tid er over.

Mr President: Du har en presidentperiode på deg til å fullføre dette. Du er på god vei, og jeg frykter at du tar resten av verden med deg.

Fra rom til rom

Se for deg en liten gutt som springer rundt i et hus med mange rom. Han springer uten å tenke seg for, og plutselig er han inne i et nytt rom. Så stopper han, ser seg rundt og tenker:

– Hvor er jeg nå?

Slik sprang jeg gjennom livet. Fra rom til rom. Fra barndom, til ungdom og deretter til manndommens alder.

Noen ganger stoppet jeg. I noen korte øyeblikk, for å lære de nye omgivelsene å kjenne. Så sprang jeg videre. En dag sprang jeg fra henne, og var langt inne i neste rom før jeg innså det.

Hun hadde vært klar over det lenge.

Jeg fortsatte å springe. Inn i alderdommen. Uten å vite når jeg ankom. Så en dag sprang jeg rett i døden. Og tror du ikke.. Jeg fortsatte å springe. Jeg hadde faktisk vært død en god stund..

..før det gikk opp for meg.

Dressanledning

I et album finnes et bilde der jeg klipper gresset. Iført dressjakke. Det var helt vanlig på den tiden. For meg. Første episode av mitt voksne liv var sammenhengende «dressanledning». Jeg kledde meg i dress til min konfirmasjon og siden satt den på. Helt til min eks, noen tiår etterpå, lå i fødselsmerter og ropte: – Ta av deg den forbanna dressjakka.

Som om det ikke var en dressanledning?

Så da tok jeg av meg dressjakka og hang den i skapet sammen med dressbuksa. Men forrige helg skulle jeg på båttur til Hvaler. En fin anledning for dressjakke, tenkte jeg. Så med koffert og gitarkasse i hendene, og iført marineblå dressjakke stod jeg klar på brygga, og gav nok et helt riktig innhold til uttrykket «landkrabbe».

Dette var definitivt ikke en dressanledning.

Ting forandret seg nemlig raskt. Båten stoppet, vinden økte og sola forsvant. Og der stod jeg i regneværet. I dressjakka. Jeg hadde rent undertøy da, for det sa min mor i min barndom. – Ha alltid rent undertøy gutten min, i tilfelle det skulle brenne og du må flykte uten ytterklær. Som om det ville sjokkere brannvesenet.

Siden båtmotoren streiket, så måtte vi ut av lugaren. I pøsende regnvær og 12 sekundmeter sønnavind. Vi måtte ut blant folk. Sjøvante folk som ikke var kledd i gjennomvåte, marineblå dressjakker, som blir ødelagt av slikt vær. Nok om det. Resten av historien på sjøen er underlagt taushetsplikt. Selvpålagt. Nå skal jeg kjøpe ny dressjakke.

Shop o’hoi

Ta ballen og ikke mannen

Det er søndag og tid for andakt. Teksten er hentet ene og alene fra en «tråd» på Facebook. Den handler om at homofili er synd, og det hersker stor enighet! Svært mange åpner slik: – Helt enig med deg. Det er forøvrig den beste åpningen du kan ha på Facebook, bare slått av:

– Så fint dere har det. Her hjemme regner det.

Alle liker sånne kommentarer. Til saken. Nedenfor leker jeg litt med utvalgte setninger fra «tråden» og kommer med noen velmente rettelser. Jeg har ikke forandret på noe, heller ikke skrivefeilene.

Bakgrunnen for tråden er at en pastor vil diskutere emnet homofili, noe en annen pastor (trådens eier) syntes er forkastelig. De virkelige kommentarene er uthevet.. Resten er mitt.

 

Debt første de gjør på menighetsfakultetet er å så tvil om Guds ord..

– Det tror jeg også. Kanskje til og med før frokost.

 

Liberal teologi har nå saktemen sikkert innfiltrert..

– Vær glad for at det finnes saktemenn som stopper og tenker.

 

Det var slik de begynte i edens havet..

– Hva?. Eden var bare tross alt bare en hage. Det er nåden som er et hav.

 

Utviklingen er ofte som en domino effekt en begynner med gjerngifte..

– Det sier seg jo selv. Er man jerngift så vil man ut.

 

Med synd er synd og nåde er nåde… det kan ikke blandes sammen.

– Du tenker sikkert på vann og olje. Blander man synd med nåde får man fortsatt bare nåde. Et snart 2000 år gammelt naturfenomen.

 

Du må kristnes, eller støtes ut..

– Ikke så ulikt Olav den hellige som sa – Du må kristnes eller støtes ned.
Men det skal du ha. Det er bedre å støtes ut enn ned.

 

Nå er det som på lots tid,og snart smeller d..

– Uffda…

 

Hvordan kan vi ha to sannheter den ene må være løgn!

– La meg tenke litt på den. Hmm.. og hvis den ene er løgn, så har vi jo bare en sannhet, for da…hmmm, Aha, nå skjønner jeg. Dere må huske at noen trenger litt tid på sånne dilemmaer.

 

Nå kjøres det vel ut i svingene..

– Neida, bare i grøfta. Nok en gang. Vi er pilgrimmer. Har du ikke lest:

Eder er alle grøftepilgrimmer
Veien er blott en overgang
til den annen grøft.

 

Trodde ikke vi skulle oppleve tvil om dette i våre rekker..

– Alle mødres triumfkort: Jeg er ikke sint bare skuffet.

 

..selv ikke dårer skal gå seg vill.» Jes.35:8. Her har vi virkelig en kar som har klart det Gud sier ikke skal kunne gå.

– Hva? Har han klart noe Gud trodde var umulig? Og enda så lytter dere ikke til ham??

 

Guds Ord er vår ledetråd..

– Puhh. Jeg trodde et øyeblikk det var denne «tråden».

 

Det er viktig at vi tar ballen (saken) og ikke mannen.

– Godt du tok med en forklarende parentes.

 

Denna har dere bedt om og nå har dere fått`n. 

 

 

Kommunikasjon

Jeg deltok på et kurs engang. En foredragsholder skulle snakke om kommunikasjon. «Hvordan bli bedre til å kommunisere.» Han snakket om sittestillinger, om å gestikulere og om å spasere rundt på scenen.

– Det verste du kan gjøre er å stå stille, sa han. Hvis du i tillegg snakker med en monoton stemme, er det ingen som vil høre på deg.

Etter han kom en ny foredragsholder. En eldre mann med spesialfelt innen arbeidspsykologi.  Han satt seg på en stol, og der satt han. Foran den store forsamlingen. Mannen snudde knapt på hode, og hadde en utrolig monoton stemme. Likevel. Du kunne høre en knappenål falle, bare avbrutt av lattersalver fra en bergtatt forsamling.

Disse to foredragene ble en anskueliggjøring av ferdigheten kommunikasjon. Den første foredragsholderen nådde ikke frem til publikum. Innlegget ble heseblesende og påtatt. Den andre hadde forsamlingen i sin hule hånd. Uten å følge ett av rådene fra kommunikasjonseksperten. Hva var forskjellen.

Han hadde nok et naturlig talent for kommunikasjon. I tillegg hadde han lært sin måte å kommunisere på. En måte som var troverdig. Vi trodde på ham. Sist men ikke minst, så hadde han et utrolig bra innhold.

Jeg husker mye av det enda.