Påsken i sosiale medier

Det er Palmesøndag og Jesus kom ridende inn i byen. Motepolitiet på Instagram våknet. Han kom nemlig ridende på et esel. Så flaut. Mange hadde sett frem til en selfie med den nye kongen. Uansett, partyfaktoren skulle dokumenteres. Skrytemeldingene lot ikke vente på seg

– Ikke feil dette her !! – Party, party !!

Rykte spredte seg på sosiale medier. Folk kom i tusenvis, men mange ankom ikke før fredag. Da var festen over. Noen hadde lagt ut en plakat på Facebook: – Korsfest, korsfest. Del gjerne.

Peter var redd. Folk hadde sett et bilde av ham og Jesus. Jeg hater Google, snerret Peter og husket samtidig at Jesus hadde sagt: – I denne natt, før hanen twitrer, skal du fornekte meg tre ganger.

Så sprang han, like fort som Judas. Forræderen som ble avslørt under påskemåltidet. Leonardo Da Vinci tok en snapchat av hendelsen noen hundre år senere. Utrolig snap. Han ha vært tilstede.

Uansett. Festen tok seg aldri opp etter dette.

Et mørke falt over byen, og nettrollene våget seg frem. Kommentarfeltene glødet av hat. Mobben var løs. Politikerne vasket sine hender og lot ham korsfeste mellom to røvere. En til venstre og en til høyre. Som en anskueliggjøring av at all partipolitikk var lagt bort.

I kveld var alle røvere, både på høyre- og venstre side.

Det ble en lang natt, og en enda lenger dagen derpå. Folk virret rundt i gatene. – Det skulle vært alkolås på Facebook, sier en fyllesyk romersk soldat. En tilårskommen rabbiner smilte i skjegget:

– Det hjelper ikke å slette.

I de to, tre påfølgende dagene kunne man lese om hendelsen i papirutgaven av lokalavisa. De lå alltid litt etter sosiale medier, men hadde enerett på dødsannonsene, og dermed fortsatt noen abonnenter. Historien var klokelig redigert. Jesus var blitt ufarliggjort, anonymisert og spiselig for pressens faglige utvalg.

Kort sagt: Død.

Dette passet egentlig jødene godt. Romerne også. Og slik hadde det sikkert vært den dag i dag. Hvis ikke noen kvinner hadde besøkt graven og funnet den tom, og twitret om det til disiplene.

Forbaska sosiale medier.

 

 

 

 

Kan du tilgi meg?

Det var jeg som skapte deg. Det var jeg som gjorde deg spesiell, sammensatt og unik. Det var jeg som kjente deg, som kjente din hemmelighet. Din helt spesielle karakter. Ingen stod deg nærmere.

Når dører skulle åpnes. Når porter skulle rives. Vips, så var det åpent, vips så var jeg inne. Du mystiske tryllekunstner. Sammen kunne vi gå inn og ut. Så lukket jeg døren og du voktet den. Slik at jeg kunne hvile.

Hvordan kunne jeg glemme deg?

Jeg ber om unnskyldning. Kan du være så snill å tilgi meg? Jeg er så avhengig av deg. Kan du gi meg en ny sjanse? Jeg fortjener ikke dette. Kjære passordet mitt. Jeg var trofast. Andre strør om seg med passord.

Jeg hadde bare deg.

Skape en bedre hverdag

Jeg husker en søndagskolelærer fortelle om lille Per som skulle pløye jordet. Hver gang han prøvde så ble furene skjeve. Det likte ikke faren hans. – Du ser for mye ned, sa faren. – Du må se opp og feste blikket på noe på andre siden. Da blir furene rette.

Per gjorde som faren sa og festet blikket på noen kuer på den andre siden. Furene ble like skjeve, noe som la opp til søndagskolelærerens treffsikre poeng om å feste blikket på noe fast. Og siden han var søndagskolelærer så var jo det faste holdepunktet Jesus.

Det handler alltid om Jesus på søndagskolen. Som når presten spurte gutten: – Si meg, hva er loddent og brunt, har lang hale, hopper fra gren til gren og spiser nøtter? – Det kan være et ekorn, sa gutten. Men siden det er du som spør, må det vel være Jesus!

Det gjelder uansett å feste blikket på noe fast. Hvis sporene våre skal bli noenlunde rette. En visjon kanskje. Jeg husker vi lærte om visjoner på bedriftsøkonomistudiet. Om IKEA sin visjon om «å skape en bedre hverdag for de mange menneskene». En fantastisk visjon, syntes jeg.

De selger ikke møbler på IKEA. De skaper en bedre hverdag for de mange menneskene. Det er noe helt annet. Cafe-ansatte på IKEA Slependen selger ikke kjøttkaker. De skaper «en bedre hverdag for de mange menneskene». Da blir alt mer meningsfylt.

Det sies at det var derfor grunnleggeren Ingvar Kamprad ikke ville selge datamaskiner på IKEA. Datamaskiner skaper ingen bedre hverdag for folk, sa gamle Kamprad. Kanskje ligger det noe i det. Uansett, alt ble tuftet på visjonen. Fyrtårnet som ruvet i landskapet.

Inntil jeg finner en bedre visjon så låner jeg IKEA sin. Denne uken skal jeg «skape en bedre hverdag for de mange menneskene». Jeg skal skrive en lapp og legge den på nattbordet. Når jeg våkner skal jeg lese. I dag skal jeg «skape en bedre hverdag for de mange menneskene».

Nå skal nesa løftes fra bakkenivå.

52 kort i kortstokken

For kort tid siden fylte jeg 52 år. Like mange år som kort i en kortstokk. Det er mange kort det, tenkte jeg da bestefar delte ut kortene for en ny runde av “Amerikaner”. På hytta i Valdres. Jeg var 10-12 år kanskje.

Det sies at når kortstokken blir stokket, vil en kortstokk på 52 mest sannsynlig være ordnet i en rekkefølge som aldri har eksistert før. Det første kortet man deler ut har 52 muligheter.

Det er et tall med 68 siffer.
Uendelig mange muligheter.
For en ung gutt som var mest opptatt av vaflene.

Jeg rakk å spise flere vaffelhjerter før bestefar hadde stokket og delt ut kortene. Her skulle det gjøres skikkelig. For min bestefar var kortspill en lek med mye alvor. Såpass mye alvor at min mor hater kortspill den dag i dag. Og ett kort hater hun mest. Spardame.

Hun har aldri sagt hvorfor.

Bestefar elsket å spille «Amerikaner». Han var veldig flink til å huske kortene. Det er viktig i det kortspillet. Å forsøke å kartlegge hvem som sitter med hvilke kort. Han sukket tungt hver gang han kom på lag med meg. Jeg hadde nemlig hverken tålmodighet eller spesielt god hukommelse, og hadde egentlig nok med mine egne kort.

Som ofte var forferdelig dårlige, syntes jeg.

Jeg tok en ny vaffel mens jeg forsøkte å sortere kortene. Jeg har dårlige kort, bestefar, sa jeg. – Det finnes ingen dårlige kort, bare dårlige spillere, svarte han bestemt og i overkant konsentrert.

– Kan vi ikke spille noe annet, spurte jeg. – Noe enklere?

Det finnes jo mange ulike typer kortspill, og jeg likte de som var enklest. Så jeg slapp å tenke så mye. «Gris» for eksempel. Det har jeg ofte spilt senere i livet også, med gode kort og stort hell. Og «Idiot», for ikke å snakke om «Krig». «Krig» er så enkelt.

Det største tallet vinner, og kongen slår dronninga.

Det beste er å legge kabal, helt alene. Men man først være to, så velger jeg «Krig» Det krever så lite anstrengelse. Jeg hatet anstrengelsen. Det å kartlegge, være på lag med andre, og huske! Hvem husker vel kortene? De som kom og gikk. Det var så mange av dem. Uff. Jeg har visst ikke forandret meg mye. På 52 år.

Og vafler er like godt.

 

Allergisk samvittighet

Jeg har allergi mot alle som gir meg dårlig samvittighet. Ikke den dårlige samvittigheten jeg påfører med selv. Den er ofte på sin plass. Jeg snakker om mennesker som alltid gir meg små stikk, nesten umerkelig, men som etter hvert gir meg følelsen av utilstrekkelighet.

Og gjør meg svak og mindre fri.

Dette har vært en plage store deler av mitt liv. Kanskje jeg er spesielt utsatt? Kanskje jeg har for tynn hud? Kanskje fordi jeg vokste opp i et miljø hvor dette var helt normalt. Skyld og dårlig samvittighet, mener jeg. I en tid hvor vi barna sang barnesangen:

Vær forsiktig, lille øye, hva du ser
Vær forsiktig, lille øye, hva du ser
Vor din Fader over der, han ser ned på jorden her
Vær forsiktig, lille øye, hva du ser

Vær forsiktig, lille munn, hva du sier
Vær forsiktig, lille munn, hva du sier
For din Fader over der, han ser ned på jorden her
Vær forsiktig, lille munn, hva du sier

I følge mange kristne er det annerledes i dag, men jeg er ikke overbevist. Det ligger mye fordømmelse i lufta enda. Jeg kjenner det på allergien. Så fort det begynner å klø flykter jeg. Jeg flykter mot tynnere, kjøligere luft, i åpne landskap. Og som Ulf Lundell sier det så fint:

Jag trivs bäst i fred och frihet,
för både kropp och själ,
ingen kommer in i min närhet,
som stänger in och stjäl.

Springskift

Jeg skal på springskift, sa en venn av meg. Springskift ja. En måte å jobbe på og et morsomt ord. Høres ut som en spesielt travel jobb.

Selv en vanlig skiftarbeider er jo veldig travel?

Når jeg var liten kalte vi den grønne mannen i trafikklyset for skiftarbeider fra Kaken (Saugbrugsforeningen). Han har det veldig travelt, for han skal på “skift”, sa vi til hverandre. Den røde mannen var kommunearbeider. Han sto helt stille.

Springskiftere er nok enda travlere. I hvilke jobber kan man forresten jobbe springskift? En barnehageansatt jobber nok springskift. På gatekjøkken har man nok springskift. Det sier seg litt selv. Hva med prester? Ikke så vanlig med springskift tenker jeg.

Hvor lenge kan man springskifte? Er det en øvre aldersgrense?

Har eldre springskiftere en ekstra ferie uke? En slags «springbreake»? (Pling i glasset). Hva med springskiftere i stoffskifte? Sikkert ikke til å spøke med. Og hva motiverer typiske springskiftere? Selve skiftingen? Springingen? Kombinasjonen? Er doping et problem?

Hva vet jeg?

Du får ikke jobb av meg

– Man møter ikke i jobbintervju med joggebukse og caps, sier innvandringsministeren til Dagbladet. – Heller ikke niqab. Kjære Sylvi Listhaug. Må du sammenligne en joggebukse med et religiøst hodeplagg? Må du på død og liv såre menneskers følelser?

En liten kort historie.

Jeg hadde startet et firma. Målet var å tilby kurs og opplæring til arbeidssøkere på NAV. Etter relativt kort tid vant jeg et anbud. Jeg skulle holde et seks måneders kurs for fremmedspråklige kvinner som hadde problemer med å komme seg ut i arbeidslivet.

Hjelp! Hva gjør jeg?

Husker godt første møte med kvinnene. Jeg måtte vinne deres tillit. Familiefar, tenkte jeg. Det setter de høyt, og sier: – Hei Jeg heter Per-Morten, er samboer og har fire barn. En stor, flott dame fra Afrika smilte inkluderende, med en imponerende hvit tanngard, og sa høyt:

– Jeg har fjorten.

Alle lo og kontakten var opprettet. Forsiktig og bestemt forsøkte jeg, og etter hvert ett par, tre ansatte, å veilede. Vi sa: – I Norge bør man håndhilse på sjefen sin. Det er vanskelig å få jobb i frukt og grønt-avdelingen med tildekket hår. Slike ting snakket vi mye om.

Vi møtte dem med respekt. Dette var også et krav fra vår oppdragsgiver NAV. Selvfølgelig. Vi sammenlignet aldri deres religiøse plagg med joggebukse og caps. Det ville vært ufint. Det vill avslørt en dårlig holdning, og vi hadde mistet retten til å holde kurset.

Vi hadde selvfølgelig våre mål.

Vi ordnet med praksisplasser og satt krav. Vi fikk noen ut i fast jobb. Vi prøvde alltid å vise forståelse, gi oppmuntring, kombinert med godhjertet humor. Et menneske er sammensatt, og vi er alle forskjellige. Forskjellige kulturer og religion gjør ikke saken lettere.

Jeg husker flere av historiene. De om nære og kjære som ble igjen i hjemlandet. Om krig, voldtekter og ufattelig brutalitet. Kursdeltakerne hadde sjelden kontakt med sine nærmeste. De var ofte langt utenfor mobildekning, ett eller annet sted mellom liv og død.

Så annerledes. Så ulikt min trygge bakgrunn. I møte med disse historiene følte jeg nærmest at jeg fløt rundt i Middelhavet, ikledd overlevelsesdrakt. mens desperate flyktninger druknet rundt meg.

Unnskyld bilde.

For noen dager. Sterke historier, nytrukket kaffe, eksotisk mat fra Afghanistan. Brosjyrer fra NAV. Litt slitte bærbare datamaskiner. Samtaler. Diskusjon, og forsøk på opplæring.

Det ble seks måneder til.

Denne tiden lærte meg hvor vanskelig det er. Med integrering og ikke minst tilnærming til det norske arbeidsliv. For mange. Det er ikke håpløst, men såpass vanskelig at de bør behandles med respekt.

Sylvi Listhaug får nok applaus for sine tabloide sleivspark. Dette er bensin på kommentarfeltbålet. Jeg syntes det er respektløst. Dessuten er det bare 50-100 personer som bruker niqab i Norge. Så få mennesker behøver ikke henges ut i avisen – av en minister.

Jeg tenker på noe Obama sa her om dagen: – Folk som snakker som Donald Trump hadde ikke engang fått jobb på Seven Eleven. Og du, Sylvi Listhaug. På tross av at du er innvandringsminister.

Du hadde ikke fått jobb av meg.

Monarksommerfuglen

Jeg husker en spesiell episode fra min tid som pastor.

Det var begravelse. Tre gutter fra byens belastede miljø hadde kjørt utfor veien og havnet i sjøen. Alle druknet. Jeg skulle ha begravelsen for en av guttene. Kirken var fullsatt, og store deler av byens rusmisbrukere og kriminelle var der. Jeg kjente foreldrene til gutten.

Det er noe med begravelser. Det er snart det eneste vi ikke spøker med. Det eneste som fortsatt har litt verdighet i samfunnet. Der satt vi, i våre mørke klær. Byens besteborgere og småkriminelle stoffmisbrukere, samlet under ett tak. Man kunne høre en knappenål falle.

Overfor døden blir vi ærbødige, ydmyke, og like.

Jeg talte om Monarksommerfuglen den formiddagen. Den lille sommerfuglen som er kjent for sine lange vandringer. Den som ved et mirakel finner hjem til den plassen deres forfedre overvintret på året i forveien. Der har den et hjem. Slik har det vært i tusener av år.

Den lille sommerfuglen reiser flere tusen kilometer og ser mye vakkert. Den blir kanskje fristet til å slå seg ned underveis. Det er mange fristelser. Men inne i den lille kroppen finnes det et innebygd kompass. En lengsel som driver den på vingene igjen. Videre, til målet nås. Område deres forfedre overvintret på.

Ofte til det samme treet.