Allergisk samvittighet

Jeg har allergi mot alle som gir meg dårlig samvittighet. Ikke den dårlige samvittigheten jeg påfører med selv. Den er ofte på sin plass. Jeg snakker om mennesker som alltid gir meg små stikk, nesten umerkelig, men som etter hvert gir meg følelsen av utilstrekkelighet.

Og gjør meg svak og mindre fri.

Dette har vært en plage store deler av mitt liv. Kanskje jeg er spesielt utsatt? Kanskje jeg har for tynn hud? Kanskje fordi jeg vokste opp i et miljø hvor dette var helt normalt. Skyld og dårlig samvittighet, mener jeg. I en tid hvor vi barna sang barnesangen:

Vær forsiktig, lille øye, hva du ser
Vær forsiktig, lille øye, hva du ser
Vor din Fader over der, han ser ned på jorden her
Vær forsiktig, lille øye, hva du ser

Vær forsiktig, lille munn, hva du sier
Vær forsiktig, lille munn, hva du sier
For din Fader over der, han ser ned på jorden her
Vær forsiktig, lille munn, hva du sier

I følge mange kristne er det annerledes i dag, men jeg er ikke overbevist. Det ligger mye fordømmelse i lufta enda. Jeg kjenner det på allergien. Så fort det begynner å klø flykter jeg. Jeg flykter mot tynnere, kjøligere luft, i åpne landskap. Og som Ulf Lundell sier det så fint:

Jag trivs bäst i fred och frihet,
för både kropp och själ,
ingen kommer in i min närhet,
som stänger in och stjäl.

Springskift

Jeg skal på springskift, sa en venn av meg. Springskift ja. En måte å jobbe på og et morsomt ord. Høres ut som en spesielt travel jobb.

Selv en vanlig skiftarbeider er jo veldig travel?

Når jeg var liten kalte vi den grønne mannen i trafikklyset for skiftarbeider fra Kaken (Saugbrugsforeningen). Han har det veldig travelt, for han skal på “skift”, sa vi til hverandre. Den røde mannen var kommunearbeider. Han sto helt stille.

Springskiftere er nok enda travlere. I hvilke jobber kan man forresten jobbe springskift? En barnehageansatt jobber nok springskift. På gatekjøkken har man nok springskift. Det sier seg litt selv. Hva med prester? Ikke så vanlig med springskift tenker jeg.

Hvor lenge kan man springskifte? Er det en øvre aldersgrense?

Har eldre springskiftere en ekstra ferie uke? En slags «springbreake»? (Pling i glasset). Hva med springskiftere i stoffskifte? Sikkert ikke til å spøke med. Og hva motiverer typiske springskiftere? Selve skiftingen? Springingen? Kombinasjonen? Er doping et problem?

Hva vet jeg?

Du får ikke jobb av meg

– Man møter ikke i jobbintervju med joggebukse og caps, sier innvandringsministeren til Dagbladet. – Heller ikke niqab. Kjære Sylvi Listhaug. Må du sammenligne en joggebukse med et religiøst hodeplagg? Må du på død og liv såre menneskers følelser?

En liten kort historie.

Jeg hadde startet et firma. Målet var å tilby kurs og opplæring til arbeidssøkere på NAV. Etter relativt kort tid vant jeg et anbud. Jeg skulle holde et seks måneders kurs for fremmedspråklige kvinner som hadde problemer med å komme seg ut i arbeidslivet.

Hjelp! Hva gjør jeg?

Husker godt første møte med kvinnene. Jeg måtte vinne deres tillit. Familiefar, tenkte jeg. Det setter de høyt, og sier: – Hei Jeg heter Per-Morten, er samboer og har fire barn. En stor, flott dame fra Afrika smilte inkluderende, med en imponerende hvit tanngard, og sa høyt:

– Jeg har fjorten.

Alle lo og kontakten var opprettet. Forsiktig og bestemt forsøkte jeg, og etter hvert ett par, tre ansatte, å veilede. Vi sa: – I Norge bør man håndhilse på sjefen sin. Det er vanskelig å få jobb i frukt og grønt-avdelingen med tildekket hår. Slike ting snakket vi mye om.

Vi møtte dem med respekt. Dette var også et krav fra vår oppdragsgiver NAV. Selvfølgelig. Vi sammenlignet aldri deres religiøse plagg med joggebukse og caps. Det ville vært ufint. Det vill avslørt en dårlig holdning, og vi hadde mistet retten til å holde kurset.

Vi hadde selvfølgelig våre mål.

Vi ordnet med praksisplasser og satt krav. Vi fikk noen ut i fast jobb. Vi prøvde alltid å vise forståelse, gi oppmuntring, kombinert med godhjertet humor. Et menneske er sammensatt, og vi er alle forskjellige. Forskjellige kulturer og religion gjør ikke saken lettere.

Jeg husker flere av historiene. De om nære og kjære som ble igjen i hjemlandet. Om krig, voldtekter og ufattelig brutalitet. Kursdeltakerne hadde sjelden kontakt med sine nærmeste. De var ofte langt utenfor mobildekning, ett eller annet sted mellom liv og død.

Så annerledes. Så ulikt min trygge bakgrunn. I møte med disse historiene følte jeg nærmest at jeg fløt rundt i Middelhavet, ikledd overlevelsesdrakt. mens desperate flyktninger druknet rundt meg.

Unnskyld bilde.

For noen dager. Sterke historier, nytrukket kaffe, eksotisk mat fra Afghanistan. Brosjyrer fra NAV. Litt slitte bærbare datamaskiner. Samtaler. Diskusjon, og forsøk på opplæring.

Det ble seks måneder til.

Denne tiden lærte meg hvor vanskelig det er. Med integrering og ikke minst tilnærming til det norske arbeidsliv. For mange. Det er ikke håpløst, men såpass vanskelig at de bør behandles med respekt.

Sylvi Listhaug får nok applaus for sine tabloide sleivspark. Dette er bensin på kommentarfeltbålet. Jeg syntes det er respektløst. Dessuten er det bare 50-100 personer som bruker niqab i Norge. Så få mennesker behøver ikke henges ut i avisen – av en minister.

Jeg tenker på noe Obama sa her om dagen: – Folk som snakker som Donald Trump hadde ikke engang fått jobb på Seven Eleven. Og du, Sylvi Listhaug. På tross av at du er innvandringsminister.

Du hadde ikke fått jobb av meg.

Monarksommerfuglen

Jeg husker en spesiell episode fra min tid som pastor.

Det var begravelse. Tre gutter fra byens belastede miljø hadde kjørt utfor veien og havnet i sjøen. Alle druknet. Jeg skulle ha begravelsen for en av guttene. Kirken var fullsatt, og store deler av byens rusmisbrukere og kriminelle var der. Jeg kjente foreldrene til gutten.

Det er noe med begravelser. Det er snart det eneste vi ikke spøker med. Det eneste som fortsatt har litt verdighet i samfunnet. Der satt vi, i våre mørke klær. Byens besteborgere og småkriminelle stoffmisbrukere, samlet under ett tak. Man kunne høre en knappenål falle.

Overfor døden blir vi ærbødige, ydmyke, og like.

Jeg talte om Monarksommerfuglen den formiddagen. Den lille sommerfuglen som er kjent for sine lange vandringer. Den som ved et mirakel finner hjem til den plassen deres forfedre overvintret på året i forveien. Der har den et hjem. Slik har det vært i tusener av år.

Den lille sommerfuglen reiser flere tusen kilometer og ser mye vakkert. Den blir kanskje fristet til å slå seg ned underveis. Det er mange fristelser. Men inne i den lille kroppen finnes det et innebygd kompass. En lengsel som driver den på vingene igjen. Videre, til målet nås. Område deres forfedre overvintret på.

Ofte til det samme treet.

En flaske vann

På nyhetene her om kvelden viste de klipp fra en tennisspiller som hjalp en publikummer. Det var en mann som hadde fått et illebefinnende. Den profesjonelle tennisspilleren kastet en flaske vann opp på tribunen. Publikum klappet og var fulle av beundring.

For et sympatisk trekk. Eller? Helt normal oppførsel?

Hva er det med vår fascinasjon av menneskelige trekk hos kjendiser. Jeg mener, har man nådd verdenstoppen innen tennis, så burde man klare å kaste en flaske vann til publikum. Men vi fascineres. Av kjendiser som gir flysete sitt til en gravid, og hjelper en gammel dame over veien.

Selv presidenter gjør normale ting.

På Facebook deles en video av Donald Trump som løfter opp en liten gutt bak talerstolen. Fantastisk. Han klarer å løfte en liten gutt. En annen video viser menneskelige trekk av selveste Obama. Han løfter på barn og elsker sin kone. Han er avslappet og smiler til helt vanlige folk.

At han har fått fredsprisen er underordnet.

En ekte vinkjenner

Det var i gode venners lag. Vi hadde fått besøk av en vinkjenner. Han skulle fortelle oss om vinen, og hva som som passet til ulike matretter. Vi smakte på vin og samtalen gikk livlig rundt bordet.

Om vinenes utseende, lukt og smak.

En vin ble beskrevet som mursteinsrød eller brunlig med smak av lakris og mørke bær. Med ett innslag av jord og anis. Eller noe sånt. Jeg husker ikke helt. Ingen av gjestene var spesielt oppdatert på vin, og spøkte litt med det. En av gjestene derimot, tok dette på dødens alvor.

Han var ikke uvitende om vin. Dette var hans felt. Etter hvert merket vi at han stort sett beskrev vinen på samme måte som vineksperten. Da kom vi på en ondskapsfull morsomhet. Mens han var på toalettet, byttet vi ut den dyre, flotte vinen med en billig rødvin som heter Amigo.

Vår venn kom tilbake til bordet, og vinsmakingen fortsatte. Vår venn var fortsatt hjertens enig med vineksperten, og smakte både jord og anis av vinen sin. Farge, duft og smak. Helt nydelig. Denne ville han kjøpe inn til neste selskap. For dette var vin for vinkjennere, sa han.

Vi fortalte aldri dette. Det var jo så viktig for ham.

Sånn passe god

Jeg husker en historie om en eldre, original mann fra en liten menighet nær Halden. Han ville at eldstebrødrene skulle be for ham, slik at han ble et bedre menneske. Han bøyde kne, og de la hendene på ham og ba. Etter noen minutter, reiste mannen seg brått opp og sa:

– Nå tenker jeg det holder.

Han ville bli et bedre menneske, men med måte. Klok mann. Det går nemlig an å bli for god, tror jeg. Så god at man blir selvgod, og dermed også dømmende overfor andre. Som ikke er like gode.

Det er ikke alltid godhet er godhet heller. Englevinger kan være brede skulderblader. Skulderblader som brukes for å braute seg vei, og dermed få vise seg frem. Jesus snakket om fariseere. Det var svært religiøse mennesker, som likte å fremstå som bedre mennesker.

De hadde mistet bakkekontakten, og ble dømmende og kritiske overfor andre, som ikke levde på samme måte. De jobbet hardt for å bli bedre, men ble bare verre. Nei, det holder å være sånn passe god.

Man skal ikke plage andre,
man skal være grei og snill,
og for øvrig kan man gjøre hva man vil.
(Thorbjørn Egner)

Autumn night

The sun is up,
The sky is clear
A day is yet to come
When you fall asleep
In peace

The wind is cold,
I should have known
The morning grieves,
And the cold night
Deceives

Nothing less, Nothing more
You take what you need,
Then you fall
Like a leaf

On holy ground

I hear you whisper, I know you try
You try to establish your alibi
But the truth is hard to fake

Autumn night, so cold
Like a story told

In your eyes,