Elefantungen

Føler meg av og til som en elefantunge. Som ikke orker mer. Flokken må videre, men jeg vil bare ligge. Vekkerklokka er som en elefantmor som dytter på meg. Det ligger i hennes natur å dytte, bråke og ringe. Jeg ignorerer henne, men hun gir ikke opp. Det er nå det gjelder. Hvis jeg blir liggende, drar flokken videre. Da mister jeg muligheten til å få mat, og blir fort utsatt for fiender som vil ta livet av meg. Men jeg er så trett.

Det frister å dra dyna langt over elefantørene, og stenge resten av verden, flokken og elefantmor ute. Det får komme det som kommer, tenker jeg, og føler meg nærmest lammet. Samtidig sparker elefantmor en gang til, og dytter kjærlig med snabelen. Hun vet hvilke fiender som lurer i høstmørket. Depresjon for eksempel. Høstdepresjon. Da snakker vi ikke om vanlig latskap, men om nummenhet i hele elefantkroppen.

Flokken venter. Jeg sinker dem. Bussen går snart. Møtet begynner. Programmet er lagt. Målene skal nås. Det pustes og peses, og ristes med rastløse snabler. Jeg synker lenger ned, under dynen. Jeg orker ikke. Jeg vil bare dø. Jeg er utslitt. Det ringer en siste gang. Søren. Jeg hater slumrefunksjonen på telefonen. Jeg setter ett bein på gulvet, så ett til. Elefantmor dytter, og jeg velter meg sakte ut av senga, vaklende og trøtt, men..

..jeg står oppreist.

 

Ingen kommentarer enda

Kommenter

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *