Allergisk samvittighet

Jeg har allergi mot alle som gir meg dårlig samvittighet. Ikke den dårlige samvittigheten jeg påfører med selv. Den er ofte på sin plass. Jeg snakker om mennesker som alltid gir meg små stikk, nesten umerkelig, men som etter hvert gir meg følelsen av utilstrekkelighet.

Og gjør meg svak og mindre fri.

Dette har vært en plage store deler av mitt liv. Kanskje jeg er spesielt utsatt? Kanskje jeg har for tynn hud? Kanskje fordi jeg vokste opp i et miljø hvor dette var helt normalt. Skyld og dårlig samvittighet, mener jeg. I en tid hvor vi barna sang barnesangen:

Vær forsiktig, lille øye, hva du ser
Vær forsiktig, lille øye, hva du ser
Vor din Fader over der, han ser ned på jorden her
Vær forsiktig, lille øye, hva du ser

Vær forsiktig, lille munn, hva du sier
Vær forsiktig, lille munn, hva du sier
For din Fader over der, han ser ned på jorden her
Vær forsiktig, lille munn, hva du sier

I følge mange kristne er det annerledes i dag, men jeg er ikke overbevist. Det ligger mye fordømmelse i lufta enda. Jeg kjenner det på allergien. Så fort det begynner å klø flykter jeg. Jeg flykter mot tynnere, kjøligere luft, i åpne landskap. Og som Ulf Lundell sier det så fint:

Jag trivs bäst i fred och frihet,
för både kropp och själ,
ingen kommer in i min närhet,
som stänger in och stjäl.

Ingen kommentarer enda

Kommenter

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *