It´s alright to be me

Fra en koselig kafé i Paris

I dag spilles låten på NRK Østfold. Det blir kjempegøy. Jeg skal intervjues og låten spilles. De syntes det var en fin sommerlåt, sa de. Og det er den jo, selv om ikke det var i mine tanker når jeg skrev den. Bakgrunnen for låten er en viss type mennesker som jeg beundrer, nemlig de ikke-ambisiøse. De som klarer å være fornøyd med en TV og en gammel gitar.

Stikkordet er vel å være fornøyd. Det er en kunst i dagens konkurransesamfunn, hvor det første som skjer når vi blir født, er at de tar mål av oss. Deretter fortsetter det med Idolkonkurranser og statusjag, til vi kaster oss over mållinjen, ferdige med livet. Som en sa så treffende her om dagen. Spørsmålet var: Hva er meningen med livet? – Å bli ferdig, svarte han kontant.

Er det ikke det alt handler om? Bli ferdig med barndommen, bli ferdig med skolen, bli ferdig til 17-mai. At ungene får flyttet ut, så vi kan sitte der alene i det store huset. Jeg hørte på John Lennon på joggeturen i går. Han synger: ”life is what happens to you while you’re busy making other plans.” Kanskje det er på tide å hoppe av toget litt, ta av skoene og springe litt barbein rundt i gresset?

Det er dette låten min handler om. Og jeg ble glad da en svært vellykket foretningsmann sendte meg følgende kommentar. – Jeg var på vei til en viktig møte i København da jeg hørte låten din. Den slo meg midt i panna. Alt er bare stress, stress og stress. Det er ikke verdt det!

Faren med dette konkurransesamfunnet er at vi skaper en ny generasjon misfornøyde mennesker, som aldri blir ferdige. Som aldri når langt nok, som aldri føler de blir hørt og sett. Som aldri er fornøyde med seg selv. Og hvordan kan de bli det? De som står i åtte timers kø for å høre at de ikke har X-faktor.

All konkurranse er selvfølgelig ikke av det onde. jeg tror ikke på et samfunn hvor de med idealtid vinner. Bare man vet å like seg selv uansett hvordan det går. Dette vet jeg noe om. Jeg var misfornøyd med meg selv i mange år. Etter å ha sluttet som pastor i pinsebevegelsen følte jeg at jeg sviktet både mennesker og Gud. Sistnevnte er for øvrig godt fornøyd med meg, sa han.

Og det på tross av at prekensamlingen min er skrumpet betraktelig inn. Fra en bunke svulstige meninger, til en kort setning: Its alright to be me. Beklager. Det er ikke mer. Men hvis den setningen blir din, vil mirakler skje.