Når gamle låter er nye

Min musikalske opplevelser foregår på følgende måte: Jeg oppdager plutselig musikk, tyve, tretti, ja kanskje førti år etter andre. Dette gjelder noen av mine heteste musikkforhold, som for eksempel til Rolling Stones, Queen eller David Bowie. Og da snakker vi ikke om gjensyn (eller gjenhør). Jeg hørte nemlig ikke på disse heltene da jeg vokste opp. Det gikk mest i gospel og country for min del.

Og ikke et vondt ord om Evie Tornquist, Buck Owens eller Brødrene Samulesson. (På den tiden var jeg for øvrig overbevist om at Evie og Elvis var to like store musikalske størrelser). Min tidlige interesse for den musikken har gitt meg mange musikalske gleder, og kanskje mest i ettertid, og med andre artister. Artister jeg av forskjellige grunner ikke lyttet til. Store klassikere. Jeg tar det igjen nå.

Det er nemlig noe spesielt å lytte til David Bowie for første gang når du har passert førti. Det er som en ny verden åpner seg. Du kan kose deg gjennom en diskografi som varer betydelig lenger en de femten joggeturene du klarer på en sommer.

Og du behøver ikke å vente til neste utgivelse. Den har du lastet ned. Den ligger og venter til du er klar. Mmmm, jeg elsker dem, John Lennon, Mike Jagger og Elton John. Dere har gitt meg mye glede i det siste. Den siste store helten har vært David Bowie. Synes låter som Absolute Beginners, TVC og Life on Mars er klassikere som vil leve lenge enda.

I’ve nothing much to offer
There’s nothing much to take
I’m an absolute beginner
And I’m absolutely sane..