52 kort i kortstokken

For kort tid siden fylte jeg 52 år. Like mange år som kort i en kortstokk. Det er mange kort det, tenkte jeg da bestefar delte ut kortene for en ny runde av “Amerikaner”. På hytta i Valdres. Jeg var 10-12 år kanskje.

Det sies at når kortstokken blir stokket, vil en kortstokk på 52 mest sannsynlig være ordnet i en rekkefølge som aldri har eksistert før. Det første kortet man deler ut har 52 muligheter.

Det er et tall med 68 siffer.
Uendelig mange muligheter.
For en ung gutt som var mest opptatt av vaflene.

Jeg rakk å spise flere vaffelhjerter før bestefar hadde stokket og delt ut kortene. Her skulle det gjøres skikkelig. For min bestefar var kortspill en lek med mye alvor. Såpass mye alvor at min mor hater kortspill den dag i dag. Og ett kort hater hun mest. Spardame.

Hun har aldri sagt hvorfor.

Bestefar elsket å spille «Amerikaner». Han var veldig flink til å huske kortene. Det er viktig i det kortspillet. Å forsøke å kartlegge hvem som sitter med hvilke kort. Han sukket tungt hver gang han kom på lag med meg. Jeg hadde nemlig hverken tålmodighet eller spesielt god hukommelse, og hadde egentlig nok med mine egne kort.

Som ofte var forferdelig dårlige, syntes jeg.

Jeg tok en ny vaffel mens jeg forsøkte å sortere kortene. Jeg har dårlige kort, bestefar, sa jeg. – Det finnes ingen dårlige kort, bare dårlige spillere, svarte han bestemt og i overkant konsentrert.

– Kan vi ikke spille noe annet, spurte jeg. – Noe enklere?

Det finnes jo mange ulike typer kortspill, og jeg likte de som var enklest. Så jeg slapp å tenke så mye. «Gris» for eksempel. Det har jeg ofte spilt senere i livet også, med gode kort og stort hell. Og «Idiot», for ikke å snakke om «Krig». «Krig» er så enkelt.

Det største tallet vinner, og kongen slår dronninga.

Det beste er å legge kabal, helt alene. Men man først være to, så velger jeg «Krig» Det krever så lite anstrengelse. Jeg hatet anstrengelsen. Det å kartlegge, være på lag med andre, og huske! Hvem husker vel kortene? De som kom og gikk. Det var så mange av dem. Uff. Jeg har visst ikke forandret meg mye. På 52 år.

Og vafler er like godt.

 

2 Kommentarer
  • Nina Krogh
    mars 5, 2017

    Kortspill var nok en like viktig sosial syssel som nettspill og jakten på pocemon er i dag. Spardame derimot var på høyde med bridge. Det er jeg sikker på 🙂 Uansett så er Sting sin «shape of my heart» gyldig for alle.

  • admin
    mars 6, 2017

    Sant nok 🙂

Kommenter

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *