Å dæven døtte! Nå skal de kartlegge omdømme mitt, se! Da må jeg fokusere på det jeg er stolt av, sier de, disse omdømmefolka og andre som flotter seg litt med dette. Festningen, Rød herregård, siste vers i nasjonalsangen og sånt.
Folk “innante” liker sånt, sier de. For omdømmebygging handler om hva andre synes om meg.
Nå skal jeg nemlig ”selge meg selv”.
Hvem jeg er, spør du? Har du tatt toget så vet du det. Jeg er endestasjon i arbeiderfylket Østfold. Eller, den aller siste sovjetstat, som noen liker å kalle meg.
- Siste stopp er Halden. Utgang på høyre side, sier konduktøren.
- Norge starter i Halden, sier jeg, og her har det meste en utgang på venstre side.
I hvert fall politisk.
Men er`e så rart det æ? Det har med historien min å gjøre. Jeg er en litt overvektig arbeidskar som halter litt på høyrebeinet. Jeg vokste opp med skofabrikker og treforedling, og har sterke røtter i fagforeningen. Jeg røyker rød prins til svenskepriser, snakker litt bredt, og er nok mer prinsippfast enn ”serviceminded.”
Jeg har gått på ”ærbe” i alle år. Så har jeg gått hjem igjen og lest avisa, eller “Bla” som vi sier her. Om jeg leser leder`n? Nei, jeg leser om narkotikabeslag på Svinesund og at kusina mi har blitt femti. Her om dagen beslag dem flere hundre kilo dadler på Svinesund. Så sier de at det ikke skjer noe her.
For noen sier det. At Halden er en død by.
Vel, da må jeg skuffe dem. Selv om vi har et program på nærradioen som heter: Ta pulsen på Halden.. så betyr det ikke at folk har slutta og puste her nede. Det er bare det at vi ikke går ut på hverdager her. I Halden samler vi utelivet til et par store, vellykkede helger, som natten til 16.mai og skjærtorsdag. Da gjør vi unna alt med kultur og sånn i løpet av et par netter.
Svære amerikanske biler og billig sprit fra Strømstad. Er ikke det kultur? Til slutt sjangler vi inn på puben ”Siste reis” og avslutter natta med litt dempet musikk av Jonny Cash. Her finner vi de som virkelig kan dette med kultur. Og den har ikke forandret seg mye siden syttitallet, sier de. I hvert fall ikke i denne byen. Det er helt sikkert.
Tidene forandrer seg, sier eksperten på omdømme. Du må bli mer finkulturell. Jo da, jeg har begynt å synge litt opera. Liker det faktisk litt også. Egen kultursal har jeg fått også. Dette er flotte saker som jeg visstnok skal fokusere på. En gang i året serverer jeg mat til gjester på torget. Trebåtfestivalen gir meg visstnok et godt omdømme.
For omdømme er viktig. Disse omdømmefolka kaller meg en sovende prinsesse, en uoppdaget perle blant norske byer. Må jeg våkne da?, tenker jeg. Må jeg bli oppdaget? Liker ikke å stikke meg frem så mye jeg. Jeg er så beskjeden at jeg omtaler meg selv i tredjeperson: - ”En aan`en handler i Sverige..”, sier jeg og gleder meg over kronekursen og den forestående utenlandsreisen til Lökholmen.
Så slapp av litt æ guttær. Ikke plag meg. Jeg drar på meg finstasen på første og syttende mai. Det får holde.
Søndag 4.juli deltok jeg på Havblikkfestivalen på Søndre Sandøy (Hvaler). Jeg varmet opp for Vigdis Wisur, som kan skimtes i bakgrunnen på bildet. I forgrunnen er min egen stjerne. Det var helt herlig å sitte i solen og nyte Wisurs fremføring av Eva Cassidy sanger. Jeg sang mine egne sanger. Det er første gang jeg gjør det. Helt herlig!
Det er mat og trebåtfestival i Halden denne helgen. Vi har selvfølgelig fått med oss litt av festivalen, men dagene innbyr også til litt latskap i egen hage. Etter å ha klippet og trimmet den, skal man vel også kose seg litt. I dag morges ruslet det et rådyr gjennom hagen vår, så det er flere som liker den. Her er Ingerid i farta på sykkelen. Bildene ligger på 
