Det viktige med skrift i sand er gleden ved å skrive..

Jeg førtitre og et halvt år gammel. Kanskje unødvendig å være så spesifikk om alderen da, men det er grunn til det. Jeg har gått tilbake til barndommen igjen. Og som barn teller man de halve årene. Jeg begynte helt tilfeldig med dette for noen måneder siden.

Det skjedde praktisk talt på følgende måte: Jeg våknet en morgen og begynte å tenke motsatt på tiden. Til da hadde jeg tenkt at det meste var brukt opp, og at jeg måtte skynde meg å rekke resten. Godt inspirert av bøker som: «100 ting du må oppleve før du dør.» [Les mer →]

Han skjulte seg bak et gjerrig smil, et forsiktig, men passe fast håndtrykk, og en stor kappe. Følelser og engasjement ble forsiktig rasjonert ut. Hvert ord hadde med seg sin egen lammelse, som forplantet seg til forskjellige steder i kroppen hans, for så å fortsette til de som satt lengst frem i kirken. De som kunne lese ham på leppene. [Les mer →]

Ukebladene skriver om identitet og autentisitet. Store forfattere har i alle tider vært opptatt av tema. Men hva betyr det egentlig å være seg selv? Er det virkelig mulig å være seg selv? Eller er det slik at omgivelsene sørger for at jeg får en identitet? Tar vi på oss masseproduserte identiteter, tegnet av miljø og kultur og sydd sammen av menneskers krav? Er det dette som blir til meg eller finnes det noe originalt på bunnen, en dyp og ekte tone som bare kan komme fra meg? [Les mer →]

Jeg hørte en gang om en huseier som skulle selge huset sitt. Så gikk han til en eiendomsmegler. Eiendomsmegleren lagde et prospekt på huset og leste opp hva han hadde skrevet. Da eieren fikk høre hva eiendomsmegleren sa om huset hans, syntes han det hørtes utrolig bra ut. Så bra at han ombestemte seg. Det var jo nettopp et slik hus han ønsket seg. Han visste bare ikke at han allerede hadde det. Ikke før eiendomsmegleren beskrev det med sine ord. Kanskje vi ikke har det så verst?

- Hvis det ikke hadde vært for rasfaren, tenkte Arne. Den store, tunge familiebilen ruller sakte frem langs veien. Det er mange farlige steder her, men han tenker på ett spesielt sted, på en bestemt stein, faktisk. En stor, sort stein. Den ligger faretruende til, omtrent midt i steinrøysa. Steinen har plaget ham i mange år. Han er overbevist om at han skal bli drept her en dag. [Les mer →]

For en tid tilbake var jeg på loppemarked. Der kunne jeg kjøpe gamle bøker til fem kroner stykke. Jeg kjøpte en gammel bok som het: «Veiledning i moderne foretningsledelse.» Boken ble skrevet av James H. Rand, Jr. Han var en suksessfull foretningsmann med moderne tanker om foretningsdrift og ledelse. Boken ble gitt ut av Centraltrykkeriet i Oslo i 1929, så det begynner å bli lenge siden.

Utdraget nedenfor handler om å ansette de rett personer på rette plass. Her er det sikkert noen tips å få. La oss gå rett inn i argumentering for hvem man skal ansette: [Les mer →]

De siste tiårene har vitenskapen oppdaget genene for alvor. Disse små merkelige «ett eller annet» inne i oss, som bestemmer om vi skal bli bråkete på skolen, og mer syke enn de andre barna. Noen vitenskapsmenn mener at disse genene er tilværelsens egentlige virkelighet. At vi bare er en slags robot, som genene bruker for å nå sitt mål, som er å videreføre kopier av seg selv til neste generasjon. [Les mer →]

Den lille hamsteren våknet tidlig den dagen, intetanende om dens skjebne. Det hadde nok heller ikke interessert den. Som hamstere flest levde den i nuet. Den spiste, drakk, gjorde fra seg og sov. I tillegg likte den lange spaserturer rundt i huset. Oppdagelsesferder, under sofaen, bak varmeovner, gjennom veggen, bak planker, nedover rør, og hjem igjen. Men i dag fant den ikke veien hjem. [Les mer →]

Han ser mot øyene hennes. Han forsøker å nå henne, men klarer det ikke. Han skuer inn i små, stengte og snurpete pupiller. Han søker glimt av egen fremtid, men ser bare en hul skikkelse. Den forsvinner lenger inn, mens den systematisk låser dørene etter seg, som en fangevokter på kveldsskiftet. Det kan ha vært henne han så. [Les mer →]

Den gamle mannen så på hennes furete ansikt, fulgte rynkenes vei der de buktet seg som gamle, gjengrodde stier i skogen. Glemte stier, med hemmeligheter som ingen skulle kjenne, uten de to. Langs furene ble det likevel visket historier som de begge kjente. Det lød som sus i tørr bjørkeskog. Historier som bandt dem sammen, gjorde dem til ett, sammenføyd av langsom tid.

[Les mer →]