Dressanledning

I et album finnes et bilde der jeg klipper gresset. Iført dressjakke. Det var helt vanlig på den tiden. For meg. Første episode av mitt voksne liv var sammenhengende «dressanledning». Jeg kledde meg i dress til min konfirmasjon og siden satt den på. Helt til min eks, noen tiår etterpå, lå i fødselsmerter og ropte: – Ta av deg den forbanna dressjakka.

Som om det ikke var en dressanledning?

Så da tok jeg av meg dressjakka og hang den i skapet sammen med dressbuksa. Men forrige helg skulle jeg på båttur til Hvaler. En fin anledning for dressjakke, tenkte jeg. Så med koffert og gitarkasse i hendene, og iført marineblå dressjakke stod jeg klar på brygga, og gav nok et helt riktig innhold til uttrykket «landkrabbe».

Dette var definitivt ikke en dressanledning.

Ting forandret seg nemlig raskt. Båten stoppet, vinden økte og sola forsvant. Og der stod jeg i regneværet. I dressjakka. Jeg hadde rent undertøy da, for det sa min mor i min barndom. – Ha alltid rent undertøy gutten min, i tilfelle det skulle brenne og du må flykte uten ytterklær. Som om det ville sjokkere brannvesenet.

Siden båtmotoren streiket, så måtte vi ut av lugaren. I pøsende regnvær og 12 sekundmeter sønnavind. Vi måtte ut blant folk. Sjøvante folk som ikke var kledd i gjennomvåte, marineblå dressjakker, som blir ødelagt av slikt vær. Nok om det. Resten av historien på sjøen er underlagt taushetsplikt. Selvpålagt. Nå skal jeg kjøpe ny dressjakke.

Shop o’hoi

Ta ballen og ikke mannen

Det er søndag og tid for andakt. Teksten er hentet ene og alene fra en «tråd» på Facebook. Den handler om at homofili er synd, og det hersker stor enighet! Svært mange åpner slik: – Helt enig med deg. Det er forøvrig den beste åpningen du kan ha på Facebook, bare slått av:

– Så fint dere har det. Her hjemme regner det.

Alle liker sånne kommentarer. Til saken. Nedenfor leker jeg litt med utvalgte setninger fra «tråden» og kommer med noen velmente rettelser. Jeg har ikke forandret på noe, heller ikke skrivefeilene.

Bakgrunnen for tråden er at en pastor vil diskutere emnet homofili, noe en annen pastor (trådens eier) syntes er forkastelig. De virkelige kommentarene er uthevet.. Resten er mitt.

 

Debt første de gjør på menighetsfakultetet er å så tvil om Guds ord..

– Det tror jeg også. Kanskje til og med før frokost.

 

Liberal teologi har nå saktemen sikkert innfiltrert..

– Vær glad for at det finnes saktemenn som stopper og tenker.

 

Det var slik de begynte i edens havet..

– Hva?. Eden var bare tross alt bare en hage. Det er nåden som er et hav.

 

Utviklingen er ofte som en domino effekt en begynner med gjerngifte..

– Det sier seg jo selv. Er man jerngift så vil man ut.

 

Med synd er synd og nåde er nåde… det kan ikke blandes sammen.

– Du tenker sikkert på vann og olje. Blander man synd med nåde får man fortsatt bare nåde. Et snart 2000 år gammelt naturfenomen.

 

Du må kristnes, eller støtes ut..

– Ikke så ulikt Olav den hellige som sa – Du må kristnes eller støtes ned.
Men det skal du ha. Det er bedre å støtes ut enn ned.

 

Nå er det som på lots tid,og snart smeller d..

– Uffda…

 

Hvordan kan vi ha to sannheter den ene må være løgn!

– La meg tenke litt på den. Hmm.. og hvis den ene er løgn, så har vi jo bare en sannhet, for da…hmmm, Aha, nå skjønner jeg. Dere må huske at noen trenger litt tid på sånne dilemmaer.

 

Nå kjøres det vel ut i svingene..

– Neida, bare i grøfta. Nok en gang. Vi er pilgrimmer. Har du ikke lest:

Eder er alle grøftepilgrimmer
Veien er blott en overgang
til den annen grøft.

 

Trodde ikke vi skulle oppleve tvil om dette i våre rekker..

– Alle mødres triumfkort: Jeg er ikke sint bare skuffet.

 

..selv ikke dårer skal gå seg vill.» Jes.35:8. Her har vi virkelig en kar som har klart det Gud sier ikke skal kunne gå.

– Hva? Har han klart noe Gud trodde var umulig? Og enda så lytter dere ikke til ham??

 

Guds Ord er vår ledetråd..

– Puhh. Jeg trodde et øyeblikk det var denne «tråden».

 

Det er viktig at vi tar ballen (saken) og ikke mannen.

– Godt du tok med en forklarende parentes.

 

Denna har dere bedt om og nå har dere fått`n. 

 

 

Kommunikasjon

Jeg deltok på et kurs engang. En foredragsholder skulle snakke om kommunikasjon. «Hvordan bli bedre til å kommunisere.» Han snakket om sittestillinger, om å gestikulere og om å spasere rundt på scenen.

– Det verste du kan gjøre er å stå stille, sa han. Hvis du i tillegg snakker med en monoton stemme, er det ingen som vil høre på deg.

Etter han kom en ny foredragsholder. En eldre mann med spesialfelt innen arbeidspsykologi.  Han satt seg på en stol, og der satt han. Foran den store forsamlingen. Mannen snudde knapt på hode, og hadde en utrolig monoton stemme. Likevel. Du kunne høre en knappenål falle, bare avbrutt av lattersalver fra en bergtatt forsamling.

Disse to foredragene ble en anskueliggjøring av ferdigheten kommunikasjon. Den første foredragsholderen nådde ikke frem til publikum. Innlegget ble heseblesende og påtatt. Den andre hadde forsamlingen i sin hule hånd. Uten å følge ett av rådene fra kommunikasjonseksperten. Hva var forskjellen.

Han hadde nok et naturlig talent for kommunikasjon. I tillegg hadde han lært sin måte å kommunisere på. En måte som var troverdig. Vi trodde på ham. Sist men ikke minst, så hadde han et utrolig bra innhold.

Jeg husker mye av det enda.

I et nøtteskall

For mange år siden deltok jeg på en konferanse i Frankfurt. Der hørte jeg den kjente predikanten Reinhard Bonnke tale. Han sa følgende. – Jeg hørte på en amerikansk TV-predikant her om dagen. Han skulle tale over tema “Evangeliet i et nøtteskall”.

For en ynkelig overskrift, fortsatte han. Du kan ikke stenge evangeliet inne i et nøtteskall. Sikkert et godt poeng. Men religion i alminnelighet da? Uttrykket «I et nøtteskall» betyr kortversjonen. Har religion en kortversjon? En kortfattet fellesnevner? Jeg prøver.

Jeg tar utgangspunkt i ordet nøtteskall. Det er sammensatt av to ord: Nøtt og skall. Ikke så ulikt religionens vesen. Du er nødt og du skal. Eller så skal du ikke. Det er lite rom for slingringsmonn (et artig ord som betyr toleranse for variasjon).

Ta kristendommen for eksempel. Allerede i det første budet går det galt. – Du skal ikke ha andre Guder enn meg. Opps. Der røyk den diskusjonen. Ingen skal anklage Gud for å vente med avtalevilkårene til siste side. Det var rett på sak. Punkt 1.

– Du skal ikke ha andre Guder enn meg.

Dette er religion i et nøtteskall. Kortversjonen. Jeg kunne tatt den lange. Om Abraham, Isak, Ismael, jøder og arabere, om Jesus. Muhammed, korstog og radikal islam. Jeg kunne brukt andre religioner som eksempel. De er forbausende like. Sånn i et nøtteskall.

Vi blir aldri enige. Så hvorfor ikke bare akseptere det og være litt mer snille med hverandre..

Påsken i sosiale medier

Det er Palmesøndag og Jesus kom ridende inn i byen. Motepolitiet på Instagram våknet. Han kom nemlig ridende på et esel. Så flaut. Mange hadde sett frem til en selfie med den nye kongen. Uansett, partyfaktoren skulle dokumenteres. Skrytemeldingene lot ikke vente på seg

– Ikke feil dette her !! – Party, party !!

Rykte spredte seg på sosiale medier. Folk kom i tusenvis, men mange ankom ikke før fredag. Da var festen over. Noen hadde lagt ut en plakat på Facebook: – Korsfest, korsfest. Del gjerne.

Peter var redd. Folk hadde sett et bilde av ham og Jesus. Jeg hater Google, snerret Peter og husket samtidig at Jesus hadde sagt: – I denne natt, før hanen twitrer, skal du fornekte meg tre ganger.

Så sprang han, like fort som Judas. Forræderen som ble avslørt under påskemåltidet. Leonardo Da Vinci tok en snapchat av hendelsen noen hundre år senere. Utrolig snap. Han ha vært tilstede.

Uansett. Festen tok seg aldri opp etter dette.

Et mørke falt over byen, og nettrollene våget seg frem. Kommentarfeltene glødet av hat. Mobben var løs. Politikerne vasket sine hender og lot ham korsfeste mellom to røvere. En til venstre og en til høyre. Som en anskueliggjøring av at all partipolitikk var lagt bort.

I kveld var alle røvere, både på høyre- og venstre side.

Det ble en lang natt, og en enda lenger dagen derpå. Folk virret rundt i gatene. – Det skulle vært alkolås på Facebook, sier en fyllesyk romersk soldat. En tilårskommen rabbiner smilte i skjegget:

– Det hjelper ikke å slette.

I de to, tre påfølgende dagene kunne man lese om hendelsen i papirutgaven av lokalavisa. De lå alltid litt etter sosiale medier, men hadde enerett på dødsannonsene, og dermed fortsatt noen abonnenter. Historien var klokelig redigert. Jesus var blitt ufarliggjort, anonymisert og spiselig for pressens faglige utvalg.

Kort sagt: Død.

Dette passet egentlig jødene godt. Romerne også. Og slik hadde det sikkert vært den dag i dag. Hvis ikke noen kvinner hadde besøkt graven og funnet den tom, og twitret om det til disiplene.

Forbaska sosiale medier.

 

 

 

 

Kan du tilgi meg?

Det var jeg som skapte deg. Det var jeg som gjorde deg spesiell, sammensatt og unik. Det var jeg som kjente deg, som kjente din hemmelighet. Din helt spesielle karakter. Ingen stod deg nærmere.

Når dører skulle åpnes. Når porter skulle rives. Vips, så var det åpent, vips så var jeg inne. Du mystiske tryllekunstner. Sammen kunne vi gå inn og ut. Så lukket jeg døren og du voktet den. Slik at jeg kunne hvile.

Hvordan kunne jeg glemme deg?

Jeg ber om unnskyldning. Kan du være så snill å tilgi meg? Jeg er så avhengig av deg. Kan du gi meg en ny sjanse? Jeg fortjener ikke dette. Kjære passordet mitt. Jeg var trofast. Andre strør om seg med passord.

Jeg hadde bare deg.

Skape en bedre hverdag

Jeg husker en søndagskolelærer fortelle om lille Per som skulle pløye jordet. Hver gang han prøvde så ble furene skjeve. Det likte ikke faren hans. – Du ser for mye ned, sa faren. – Du må se opp og feste blikket på noe på andre siden. Da blir furene rette.

Per gjorde som faren sa og festet blikket på noen kuer på den andre siden. Furene ble like skjeve, noe som la opp til søndagskolelærerens treffsikre poeng om å feste blikket på noe fast. Og siden han var søndagskolelærer så var jo det faste holdepunktet Jesus.

Det handler alltid om Jesus på søndagskolen. Som når presten spurte gutten: – Si meg, hva er loddent og brunt, har lang hale, hopper fra gren til gren og spiser nøtter? – Det kan være et ekorn, sa gutten. Men siden det er du som spør, må det vel være Jesus!

Det gjelder uansett å feste blikket på noe fast. Hvis sporene våre skal bli noenlunde rette. En visjon kanskje. Jeg husker vi lærte om visjoner på bedriftsøkonomistudiet. Om IKEA sin visjon om «å skape en bedre hverdag for de mange menneskene». En fantastisk visjon, syntes jeg.

De selger ikke møbler på IKEA. De skaper en bedre hverdag for de mange menneskene. Det er noe helt annet. Cafe-ansatte på IKEA Slependen selger ikke kjøttkaker. De skaper «en bedre hverdag for de mange menneskene». Da blir alt mer meningsfylt.

Det sies at det var derfor grunnleggeren Ingvar Kamprad ikke ville selge datamaskiner på IKEA. Datamaskiner skaper ingen bedre hverdag for folk, sa gamle Kamprad. Kanskje ligger det noe i det. Uansett, alt ble tuftet på visjonen. Fyrtårnet som ruvet i landskapet.

Inntil jeg finner en bedre visjon så låner jeg IKEA sin. Denne uken skal jeg «skape en bedre hverdag for de mange menneskene». Jeg skal skrive en lapp og legge den på nattbordet. Når jeg våkner skal jeg lese. I dag skal jeg «skape en bedre hverdag for de mange menneskene».

Nå skal nesa løftes fra bakkenivå.

52 kort i kortstokken

For kort tid siden fylte jeg 52 år. Like mange år som kort i en kortstokk. Det er mange kort det, tenkte jeg da bestefar delte ut kortene for en ny runde av “Amerikaner”. På hytta i Valdres. Jeg var 10-12 år kanskje.

Det sies at når kortstokken blir stokket, vil en kortstokk på 52 mest sannsynlig være ordnet i en rekkefølge som aldri har eksistert før. Det første kortet man deler ut har 52 muligheter.

Det er et tall med 68 siffer.
Uendelig mange muligheter.
For en ung gutt som var mest opptatt av vaflene.

Jeg rakk å spise flere vaffelhjerter før bestefar hadde stokket og delt ut kortene. Her skulle det gjøres skikkelig. For min bestefar var kortspill en lek med mye alvor. Såpass mye alvor at min mor hater kortspill den dag i dag. Og ett kort hater hun mest. Spardame.

Hun har aldri sagt hvorfor.

Bestefar elsket å spille «Amerikaner». Han var veldig flink til å huske kortene. Det er viktig i det kortspillet. Å forsøke å kartlegge hvem som sitter med hvilke kort. Han sukket tungt hver gang han kom på lag med meg. Jeg hadde nemlig hverken tålmodighet eller spesielt god hukommelse, og hadde egentlig nok med mine egne kort.

Som ofte var forferdelig dårlige, syntes jeg.

Jeg tok en ny vaffel mens jeg forsøkte å sortere kortene. Jeg har dårlige kort, bestefar, sa jeg. – Det finnes ingen dårlige kort, bare dårlige spillere, svarte han bestemt og i overkant konsentrert.

– Kan vi ikke spille noe annet, spurte jeg. – Noe enklere?

Det finnes jo mange ulike typer kortspill, og jeg likte de som var enklest. Så jeg slapp å tenke så mye. «Gris» for eksempel. Det har jeg ofte spilt senere i livet også, med gode kort og stort hell. Og «Idiot», for ikke å snakke om «Krig». «Krig» er så enkelt.

Det største tallet vinner, og kongen slår dronninga.

Det beste er å legge kabal, helt alene. Men man først være to, så velger jeg «Krig» Det krever så lite anstrengelse. Jeg hatet anstrengelsen. Det å kartlegge, være på lag med andre, og huske! Hvem husker vel kortene? De som kom og gikk. Det var så mange av dem. Uff. Jeg har visst ikke forandret meg mye. På 52 år.

Og vafler er like godt.