Kommunikasjon

Jeg deltok på et kurs engang. En foredragsholder skulle snakke om kommunikasjon. «Hvordan bli bedre til å kommunisere.» Han snakket om sittestillinger, om å gestikulere og om å spasere rundt på scenen.

– Det verste du kan gjøre er å stå stille, sa han. Hvis du i tillegg snakker med en monoton stemme, er det ingen som vil høre på deg.

Etter han kom en ny foredragsholder. En eldre mann med spesialfelt innen arbeidspsykologi.  Han satt seg på en stol, og der satt han. Foran den store forsamlingen. Mannen snudde knapt på hode, og hadde en utrolig monoton stemme. Likevel. Du kunne høre en knappenål falle, bare avbrutt av lattersalver fra en bergtatt forsamling.

Disse to foredragene ble en anskueliggjøring av ferdigheten kommunikasjon. Den første foredragsholderen nådde ikke frem til publikum. Innlegget ble heseblesende og påtatt. Den andre hadde forsamlingen i sin hule hånd. Uten å følge ett av rådene fra kommunikasjonseksperten. Hva var forskjellen.

Han hadde nok et naturlig talent for kommunikasjon. I tillegg hadde han lært sin måte å kommunisere på. En måte som var troverdig. Vi trodde på ham. Sist men ikke minst, så hadde han et utrolig bra innhold.

Jeg husker mye av det enda.

I et nøtteskall

For mange år siden deltok jeg på en konferanse i Frankfurt. Der hørte jeg den kjente predikanten Reinhard Bonnke tale. Han sa følgende. – Jeg hørte på en amerikansk TV-predikant her om dagen. Han skulle tale over tema “Evangeliet i et nøtteskall”.

For en ynkelig overskrift, fortsatte han. Du kan ikke stenge evangeliet inne i et nøtteskall. Sikkert et godt poeng. Men religion i alminnelighet da? Uttrykket «I et nøtteskall» betyr kortversjonen. Har religion en kortversjon? En kortfattet fellesnevner? Jeg prøver.

Jeg tar utgangspunkt i ordet nøtteskall. Det er sammensatt av to ord: Nøtt og skall. Ikke så ulikt religionens vesen. Du er nødt og du skal. Eller så skal du ikke. Det er lite rom for slingringsmonn (et artig ord som betyr toleranse for variasjon).

Ta kristendommen for eksempel. Allerede i det første budet går det galt. – Du skal ikke ha andre Guder enn meg. Opps. Der røyk den diskusjonen. Ingen skal anklage Gud for å vente med avtalevilkårene til siste side. Det var rett på sak. Punkt 1.

– Du skal ikke ha andre Guder enn meg.

Dette er religion i et nøtteskall. Kortversjonen. Jeg kunne tatt den lange. Om Abraham, Isak, Ismael, jøder og arabere, om Jesus. Muhammed, korstog og radikal islam. Jeg kunne brukt andre religioner som eksempel. De er forbausende like. Sånn i et nøtteskall.

Vi blir aldri enige. Så hvorfor ikke bare akseptere det og være litt mer snille med hverandre..

Påsken i sosiale medier

Det er Palmesøndag og Jesus kom ridende inn i byen. Motepolitiet på Instagram våknet. Han kom nemlig ridende på et esel. Så flaut. Mange hadde sett frem til en selfie med den nye kongen. Uansett, partyfaktoren skulle dokumenteres. Skrytemeldingene lot ikke vente på seg

– Ikke feil dette her !! – Party, party !!

Rykte spredte seg på sosiale medier. Folk kom i tusenvis, men mange ankom ikke før fredag. Da var festen over. Noen hadde lagt ut en plakat på Facebook: – Korsfest, korsfest. Del gjerne.

Peter var redd. Folk hadde sett et bilde av ham og Jesus. Jeg hater Google, snerret Peter og husket samtidig at Jesus hadde sagt: – I denne natt, før hanen twitrer, skal du fornekte meg tre ganger.

Så sprang han, like fort som Judas. Forræderen som ble avslørt under påskemåltidet. Leonardo Da Vinci tok en snapchat av hendelsen noen hundre år senere. Utrolig snap. Han ha vært tilstede.

Uansett. Festen tok seg aldri opp etter dette.

Et mørke falt over byen, og nettrollene våget seg frem. Kommentarfeltene glødet av hat. Mobben var løs. Politikerne vasket sine hender og lot ham korsfeste mellom to røvere. En til venstre og en til høyre. Som en anskueliggjøring av at all partipolitikk var lagt bort.

I kveld var alle røvere, både på høyre- og venstre side.

Det ble en lang natt, og en enda lenger dagen derpå. Folk virret rundt i gatene. – Det skulle vært alkolås på Facebook, sier en fyllesyk romersk soldat. En tilårskommen rabbiner smilte i skjegget:

– Det hjelper ikke å slette.

I de to, tre påfølgende dagene kunne man lese om hendelsen i papirutgaven av lokalavisa. De lå alltid litt etter sosiale medier, men hadde enerett på dødsannonsene, og dermed fortsatt noen abonnenter. Historien var klokelig redigert. Jesus var blitt ufarliggjort, anonymisert og spiselig for pressens faglige utvalg.

Kort sagt: Død.

Dette passet egentlig jødene godt. Romerne også. Og slik hadde det sikkert vært den dag i dag. Hvis ikke noen kvinner hadde besøkt graven og funnet den tom, og twitret om det til disiplene.

Forbaska sosiale medier.

 

 

 

 

Kan du tilgi meg?

Det var jeg som skapte deg. Det var jeg som gjorde deg spesiell, sammensatt og unik. Det var jeg som kjente deg, som kjente din hemmelighet. Din helt spesielle karakter. Ingen stod deg nærmere.

Når dører skulle åpnes. Når porter skulle rives. Vips, så var det åpent, vips så var jeg inne. Du mystiske tryllekunstner. Sammen kunne vi gå inn og ut. Så lukket jeg døren og du voktet den. Slik at jeg kunne hvile.

Hvordan kunne jeg glemme deg?

Jeg ber om unnskyldning. Kan du være så snill å tilgi meg? Jeg er så avhengig av deg. Kan du gi meg en ny sjanse? Jeg fortjener ikke dette. Kjære passordet mitt. Jeg var trofast. Andre strør om seg med passord.

Jeg hadde bare deg.

Skape en bedre hverdag

Jeg husker en søndagskolelærer fortelle om lille Per som skulle pløye jordet. Hver gang han prøvde så ble furene skjeve. Det likte ikke faren hans. – Du ser for mye ned, sa faren. – Du må se opp og feste blikket på noe på andre siden. Da blir furene rette.

Per gjorde som faren sa og festet blikket på noen kuer på den andre siden. Furene ble like skjeve, noe som la opp til søndagskolelærerens treffsikre poeng om å feste blikket på noe fast. Og siden han var søndagskolelærer så var jo det faste holdepunktet Jesus.

Det handler alltid om Jesus på søndagskolen. Som når presten spurte gutten: – Si meg, hva er loddent og brunt, har lang hale, hopper fra gren til gren og spiser nøtter? – Det kan være et ekorn, sa gutten. Men siden det er du som spør, må det vel være Jesus!

Det gjelder uansett å feste blikket på noe fast. Hvis sporene våre skal bli noenlunde rette. En visjon kanskje. Jeg husker vi lærte om visjoner på bedriftsøkonomistudiet. Om IKEA sin visjon om «å skape en bedre hverdag for de mange menneskene». En fantastisk visjon, syntes jeg.

De selger ikke møbler på IKEA. De skaper en bedre hverdag for de mange menneskene. Det er noe helt annet. Cafe-ansatte på IKEA Slependen selger ikke kjøttkaker. De skaper «en bedre hverdag for de mange menneskene». Da blir alt mer meningsfylt.

Det sies at det var derfor grunnleggeren Ingvar Kamprad ikke ville selge datamaskiner på IKEA. Datamaskiner skaper ingen bedre hverdag for folk, sa gamle Kamprad. Kanskje ligger det noe i det. Uansett, alt ble tuftet på visjonen. Fyrtårnet som ruvet i landskapet.

Inntil jeg finner en bedre visjon så låner jeg IKEA sin. Denne uken skal jeg «skape en bedre hverdag for de mange menneskene». Jeg skal skrive en lapp og legge den på nattbordet. Når jeg våkner skal jeg lese. I dag skal jeg «skape en bedre hverdag for de mange menneskene».

Nå skal nesa løftes fra bakkenivå.

52 kort i kortstokken

For kort tid siden fylte jeg 52 år. Like mange år som kort i en kortstokk. Det er mange kort det, tenkte jeg da bestefar delte ut kortene for en ny runde av “Amerikaner”. På hytta i Valdres. Jeg var 10-12 år kanskje.

Det sies at når kortstokken blir stokket, vil en kortstokk på 52 mest sannsynlig være ordnet i en rekkefølge som aldri har eksistert før. Det første kortet man deler ut har 52 muligheter.

Det er et tall med 68 siffer.
Uendelig mange muligheter.
For en ung gutt som var mest opptatt av vaflene.

Jeg rakk å spise flere vaffelhjerter før bestefar hadde stokket og delt ut kortene. Her skulle det gjøres skikkelig. For min bestefar var kortspill en lek med mye alvor. Såpass mye alvor at min mor hater kortspill den dag i dag. Og ett kort hater hun mest. Spardame.

Hun har aldri sagt hvorfor.

Bestefar elsket å spille «Amerikaner». Han var veldig flink til å huske kortene. Det er viktig i det kortspillet. Å forsøke å kartlegge hvem som sitter med hvilke kort. Han sukket tungt hver gang han kom på lag med meg. Jeg hadde nemlig hverken tålmodighet eller spesielt god hukommelse, og hadde egentlig nok med mine egne kort.

Som ofte var forferdelig dårlige, syntes jeg.

Jeg tok en ny vaffel mens jeg forsøkte å sortere kortene. Jeg har dårlige kort, bestefar, sa jeg. – Det finnes ingen dårlige kort, bare dårlige spillere, svarte han bestemt og i overkant konsentrert.

– Kan vi ikke spille noe annet, spurte jeg. – Noe enklere?

Det finnes jo mange ulike typer kortspill, og jeg likte de som var enklest. Så jeg slapp å tenke så mye. «Gris» for eksempel. Det har jeg ofte spilt senere i livet også, med gode kort og stort hell. Og «Idiot», for ikke å snakke om «Krig». «Krig» er så enkelt.

Det største tallet vinner, og kongen slår dronninga.

Det beste er å legge kabal, helt alene. Men man først være to, så velger jeg «Krig» Det krever så lite anstrengelse. Jeg hatet anstrengelsen. Det å kartlegge, være på lag med andre, og huske! Hvem husker vel kortene? De som kom og gikk. Det var så mange av dem. Uff. Jeg har visst ikke forandret meg mye. På 52 år.

Og vafler er like godt.

 

Allergisk samvittighet

Jeg har allergi mot alle som gir meg dårlig samvittighet. Ikke den dårlige samvittigheten jeg påfører med selv. Den er ofte på sin plass. Jeg snakker om mennesker som alltid gir meg små stikk, nesten umerkelig, men som etter hvert gir meg følelsen av utilstrekkelighet.

Og gjør meg svak og mindre fri.

Dette har vært en plage store deler av mitt liv. Kanskje jeg er spesielt utsatt? Kanskje jeg har for tynn hud? Kanskje fordi jeg vokste opp i et miljø hvor dette var helt normalt. Skyld og dårlig samvittighet, mener jeg. I en tid hvor vi barna sang barnesangen:

Vær forsiktig, lille øye, hva du ser
Vær forsiktig, lille øye, hva du ser
Vor din Fader over der, han ser ned på jorden her
Vær forsiktig, lille øye, hva du ser

Vær forsiktig, lille munn, hva du sier
Vær forsiktig, lille munn, hva du sier
For din Fader over der, han ser ned på jorden her
Vær forsiktig, lille munn, hva du sier

I følge mange kristne er det annerledes i dag, men jeg er ikke overbevist. Det ligger mye fordømmelse i lufta enda. Jeg kjenner det på allergien. Så fort det begynner å klø flykter jeg. Jeg flykter mot tynnere, kjøligere luft, i åpne landskap. Og som Ulf Lundell sier det så fint:

Jag trivs bäst i fred och frihet,
för både kropp och själ,
ingen kommer in i min närhet,
som stänger in och stjäl.

Springskift

Jeg skal på springskift, sa en venn av meg. Springskift ja. En måte å jobbe på og et morsomt ord. Høres ut som en spesielt travel jobb.

Selv en vanlig skiftarbeider er jo veldig travel?

Når jeg var liten kalte vi den grønne mannen i trafikklyset for skiftarbeider fra Kaken (Saugbrugsforeningen). Han har det veldig travelt, for han skal på “skift”, sa vi til hverandre. Den røde mannen var kommunearbeider. Han sto helt stille.

Springskiftere er nok enda travlere. I hvilke jobber kan man forresten jobbe springskift? En barnehageansatt jobber nok springskift. På gatekjøkken har man nok springskift. Det sier seg litt selv. Hva med prester? Ikke så vanlig med springskift tenker jeg.

Hvor lenge kan man springskifte? Er det en øvre aldersgrense?

Har eldre springskiftere en ekstra ferie uke? En slags «springbreake»? (Pling i glasset). Hva med springskiftere i stoffskifte? Sikkert ikke til å spøke med. Og hva motiverer typiske springskiftere? Selve skiftingen? Springingen? Kombinasjonen? Er doping et problem?

Hva vet jeg?